Mens europeiske arbeidsministere, blant dem vår egen Bjarne Håkon Hanssen, møttes til uformelt ministermøte i Brdo i Slovenia, inviterte tankesmien ”Friends of Europe” 31. januar til debatt i Brussel med aktører fra politikk, akademia, fagforeninger og næringsliv.
Temaet var det samme begge steder, nemlig hvordan Europa skal skaffe nok arbeidstakere til fremtidens jobber. I bakgrunnen ligger en aldrende befolkning, og muligheten for at en stadig lavere andel vil livnære seg ved eget arbeid.
- I verste fall vil kun én av to europeere være i arbeid ved utgangen av dette århundret, i stedet for tre av fire slik situasjonen er i dag, advarte Europaparlamentsmedlem José Silva Peneda under arrangementet i Brussel.
Arbeidsinnvandring
Debattdeltakerne i Brussel skisserte i hovedsak fire tilnærminger til hvordan europeiske land kan sikre nok arbeidskraft til å opprettholde en velfungerende økonomi og velferdsstat også for kommende generasjoner. Disse var økt innvandring, en høyere fødselsrate, tiltak for å få flere grupper inn i arbeidslivet og tiltak for å øke arbeidskraftens produktivitet. I det siste ligger en økning av evnen til å håndtere internasjonal konkurranse og teknologisk endring.
- Bidraget fra innvandring begrenses av hvor mange arbeidstakere vi kan tiltrekke. Vi må spørre oss om alle virkelig vil komme og arbeide for oss, sa den belgiske parlamentsrepresentanten Bruno Tobback
- Som en midlertidig løsning kan innvandring spille en stor rolle. På lang sikt trengs imidlertid andre tiltak, mente Peneda.
Flexicurity
Kodeordet for mange av disse andre tiltakene var ”flexicurity”. Enkelt forklart innebærer dette begrepet et system som kombinerer omfattende adgang til å ansette og si opp arbeidstakere etter behov (flexibility), med arbeidsmarkedstiltak som gir beskyttelse mot inntektsbortfall og langtidsarbeidsløshet for dem som mister jobben (security).
Modellen ble først utviklet i Danmark, og har i økende grad blitt fremhevet som et eksempel til etterfølgelse også for andre europeiske land. I desember vedtok Rådet et sett av felles prinsipper for arbeidsmarkedspolitikken, som var basert på tanken om flexicurity.
Koblingene mellom flexicurity og Europas framtidige evne til å finansiere velferdsstaten var ifølge enkelte av debattdeltakerne mange. Det ble argumentert for at økt adgang til å opprette og nedlegge arbeidsplasser etter behov ikke bare vil styrke bedriftenes evne til å tilpasse seg internasjonal konkurranse og teknologisk endring, men også vil gjøre det enklere å få underrepresenterte grupper, slik som kvinner, unge og eldre, inn i arbeidsmarkedet.
Catelene Paschier fra den europeiske fagforeningskonføderasjonen (ETUC) advarte imidlertid mot å se flexicurity som en universalløsning på Europas utfordringer.
- Slik begrepet flexicurity brukes i dag, blir det på arbeidstakersiden ofte oppfattet som et angrep på opparbeidede rettigheter.
- Reform av arbeidsmarkedet, også i retning av økt flexicurity, må derfor forankres i forhandlinger og sosial dialog på nasjonalt nivå, mente Paschier.
Kommunikasjon
At det er et behov for dialog, og for å kommunisere hva en reform av Europas arbeidsmarkeder og sosialsystemer dreier seg om, var det skjønn enighet om under torsdagens arrangement. Flere av debattdeltakerne understreket at det må fokuseres sterkere på hva som faktisk står på spill om Europa ikke makter å finne en måte å håndtere fremtidens demografiske realiteter på.
Det generelle synet var at det i sterkere grad må gjøres klart hva folk personlig har å tjene på å pensjonere seg senere, på å få flere barn, og på å akseptere et mer fleksibelt arbeidsmarked.
- Det dreier seg i bunn og grunn om hvorvidt Europa også i fremtiden skal ha en fungerende økonomi, sa Giles Merrit, Friends of Europes generalsekretær.
- Dette har politikerne langt på vei feilet i å kommunisere.
Hvordan kan det europeiske arbeidsmarkedet tilpasses en ny virkelighet, spurte Nikolaus van der Pas, Annemarie Muntz, Shirin Wheeler og Giles Merrit. (Foto: Magnus Bjerke)