Medlemslandene i EU har blant annet blitt enige om å redusere utslippene av CO2 med 30 prosent innen 2020, hvis det oppnås enighet om en internasjonal klimaavtale. Hvis ikke en slik avtale oppnås, vil EU uansett redusere utslippene med minst 20 prosent.
Det er ulike beregninger på hvor mye det vil koste disse klimamålsetningene, og i rapporten nevnes det seks ulike studier, fra Stern-rapporten og UNDP Human Development Rapport 2007-2008, til en fra svenske Vattenfall. Kostnadsberegningene i de ulike rapportene varierer mellom 0,6 til 1,6 prosent av verdens samlede bruttonasjonalprodukt (global BNP).
I tillegg til ulike kostnadsberegninger, skisseres det fire modeller for å beregne byrdefordelingen av disse kostnadene internasjonalt. Kommisjonen (23. januar 2008) har tidligere anslått de totale kostnadene for implementeringen av EUs klimapolitikk til å være mindre enn 0,5 prosent av EUs BNP per år. Dette vil tilsi rundt 60 milliarder euro årlig inntil 2020.
I rapporten bruker man fire ulike fordelingsnøkler, hvorav to baserer seg på prinsippet om at den som forurenser betaler, mens de to andre tar hensyn til historiske utslipp. Ved å sette opp de ulike kostnadsberegningen opp mot de forskjellige fordelingsnøklene, kommer man i undersøkelsen frem til at EU27s utgifter vil være mellom 24 og 194 milliarder euro årlig. 24 milliarder dersom man antar at kostnadene er 0,6 prosent av global BNP og at man ikke tar hensyn til historiske utslipp; 194 milliarder dersom utgiftene er på 1,6 prosent av global BNP og at man tar hensyn til historiske utslipp.
I rapporten konkludere man med at det er realistisk at utgiftene til EU vil være på over 60 milliarder euro årlig. Dette fordi det er sannsynlig at en internasjonal klimaavtale vil ta hensyn til historiske utslipp, og ikke bare hvem som forurenser i dag.
Når det gjelder EU-budsjettet konkluderer man med at dette verken ikke på en tilstrekkelig eller konsekvent måte integrerer klimaendringene i budsjettet. Man anser at det er potensial for å ha mye større ressurser i budsjettet til klimakampen dersom man eksempelvis reformerer politikkområder som landbrukspolitikken, øremerker midler og integrerer klimaendring i eksisterende politikkområder. Videre må EUs budsjett for eksterne handlinger øke.
Ifølge rapporten kan det europeiske kvotehandelssystemet (Emission Trading Scheme – ETS) bli en viktig brikke for å finansiere klimaendringstiltak. Slik som Kommisjonens forslag til revidert kvotehandelsdirektiv ser ut nå, vil inntektene fra ETS gå til medlemslandene, hvor en andel vil bli øremerket til klimatiltak. Med en CO2-pris på 30 euro per tonn, kan inntektene fra ETS bli på rundt 33 milliarder euro i året. Dersom prisen stiger til 70 euro, vil inntektene øke til 78 milliarder euro. Hvis det oppnås enighet om en internasjonal klimaavtale, vil ETS kunne inkludere flere sektorer, og dermed øke inntektene med opp til 22 milliarder euro. Da kan EUs inntekter fra ETS antas å være minst 55 milliarder euro.
Konklusjonen er at man i dagens EU-budsjett ikke bruker nok midler på klimatiltak, og at EU må øke sin støtte til utviklingsland. Med tanke på de historiske utslippene, kan EU ende opp med å bidra med minst 60 milliarder årlig for redusere konsekvensene av klimaendringene og gjennomføre tilpasningstiltak. Dette beløpet inkluderer både private og offentlige utgifter, samt nasjonale og eksterne handlinger. Inntektene fra ETS, som etter planen skal beholdes av medlemslandene, kunne blitt allokert til koordinerte EU-handlinger mellom 2013 og 2020, og muligens videre. Inntektene fra ETS kan altså i stor grad finansiere utgiftene EU antas å ha i forbindelse med klimatiltakene.