Spørsmålet "Truer EU den nordiske velferdsmodellen?" ble nylig debattert på et seminar i Oslo, i regi av Europakommisjonen. Arbeids- og sosialråd Gustav Solvang spør i denne artikkelen om problemstillingen kanskje er å snu saken på hodet. Det er vel heller mange av EU landene som ønsker å bli mer som oss? Foto: Kommisjonen
Hovedpunkter:
1. Velferdspolitikk hovedsaklig et nasjonalt anliggende
2. EU har traktatfestet "Det sosiale Europa" med vekt på flere og bedre jobber
3. Ingen harmonisering av velferdspolitikken, men konvergens gjennom målstyring
4. Den nordiske modellen er EUs ideal; EU ser nordover
5. Flexicurity EUs svar på globaliseringen
1. Velferdspolitikk hovedsaklig et nasjonalt anliggende
Pensjonsreformer, pensjonsalder, AFP, sykelønn, trygdeordninger osv. er alle eksempler på områder som ofte skaper debatt nasjonalt. Samtidig er dette også eksempler på at disse politikkområdene utformes og avgjøres nasjonalt, ikke på europeisk nivå. Dette har ingenting med EU eller EØS-medlemskap å gjøre, men er viktige, sensitive områder som beholdes nasjonalt og der det ikke synes som at EU som overnasjonalt organ vil spille en større rolle i fremtiden med hensyn til lovgivning.
Den lovgivningen som finnes på EU-nivå innenfor velferdsområdet er gjerne det vi i Norge vil kalle minimumslovgivning. Det vil si at landene kan ha strengere lovgivning nasjonalt. Et godt eksempel er foreldrepermisjon der EUs minimumslovgivning er 3 måneder permisjon. Det forhindrer ikke Norge, eller andre land, til å ha lengre permisjonsordninger. Utfordringen politisk sett kan være at mange land bare nøyer seg med minimumslovgivningen. Samtidig må en være klar over at selv minimumslovgivning er kontroversiell i flere land, det gjelder for eksempel gjennomføring og håndhevelse av EUs ikke-diskrimineringslovgivning. EUs lovgivning gir dermed mange land et sosialt løft.
2. EU har traktatfestet "Det sosiale Europa" med på flere og bedre jobber
Gjennom EF-traktatens artikler 136 og 137 er EU-landene forpliktet til høy sysselsetting med flere og bedre jobber, bedre leve- og arbeidsvilkår, sikre gode trygdeordninger, bekjempe sosial utstøting og forbedre den sosiale dialogen. Hvordan dette skjer i praksis og hvilke virkemidler EU har til rådighet, varierer. Men målet er klart - veien til et bedre velferdssamfunn går gjennom vekst og sysselsetting samtidig som grunnleggende rettigheter skal ivaretas. "Det sosiale Europa" er ikke et klart definert begrep, og man opererer gjerne med fire europeiske modeller: den nordiske, den anglo-saksiske, den kontinentale og middelhavsmodellen. Modellene kombinerer ulike variabler som sysselsettingsrater, fagforeningsgrad, barnhagedekning, tilgang på ytelser, aktiv arbeidsmarkedspolitikk - og produktivitet. Modellene er ulike, men har tilfelles det at de knapt finnes andre steder i verden. Det gir mening å snakke om "det sosiale Europa" når vi sammenligner oss med land som USA og Kina.
EU har en klar arbeidslinje; flere må ut i arbeid for møte globaliseringen og for å sikre finansiering av fremtidens pensjoner og velferdsstatsordninger. Samtidig skal et visst nivå opprettholdes; EU har ikke som mål å skape dårlig betalte arbeidsplasser, ofte kalt McJobs. Hva som er gode jobber er naturlig nok åpent for debatt. Debatten om et revidert arbeidstidsdirektiv er et godt eksempel på "Det sosiale Europa". EUs direktiv setter et tak på gjennomsnittlig 48 timers arbeidstid. Et av våre naboland (UK) har i alle år hatt et unntak fra dette. Samtidig ønsker flere nye EU-medlemmer at taket må heves til minst 65 timer. Dette har lenge vært uakseptabelt for mange av landene fordi det er i strid med verdier og prinsipper i "Det sosiale Europa", og saken diskuteres på hvert rådsmøte for arbeidsministere. Dette er med andre ord et av mange eksempler på at EU styrker sosiale rettigheter.
3. Ingen harmonisering av velferdspolitikken, men konvergens gjennom målstyring
I 1997 innførte Kommisjonen, med hjemmel i Amsterdamtraktaten, den åpne koordineringsmetoden (OMC) eller målstyring på sysselsettingsområdet. Ved hjelp av mål, retningslinjer og tilbakemeldinger er hvert land forpliktet til å føre en aktiv sysselsettingspolitikk for å sikre at flere kommer ut i arbeid og dermed får et bedre velferdsgrunnlag. Senere har målstyring som virkemiddel spredd seg til politikk for økonomisk vekst og sosialpolitikk. Det ligger ingen harmonisering av lovgivning i den økende bruk av målstyring. Tanken er at landene skal utforme og tilpasse politikken nasjonalt, og ikke minst at landene skal lære av hverandre - en god, velfungerende politikk i et land kan ha overføringsverdi til et annet. Landene harmoniserer ikke sin politikk, men kan likevel bli mer like - politikken konvergeres.
4. EU ser nordover
Det er en dårlig skjult hemmelighet at EU (Kommisjonen og Europaparlamentet) ser nordover med hensyn til arbeids-, sosial-, velferds- og likestillingspolitikk. Man skal ikke ha lest mange EU-dokumenter på området før de nordiske idealer skinner igjennom. Samtidig som vi har velfungerende arbeidsmarkeder og gode velferdssystemer er vi dessuten produktive, konkurransedyktige og har god økonomi. Hvordan får vi det til? Mye er sagt og skrevet om vår velferdsmodell. Kritikere viser gjerne til vårt høye skattenivå som andre lands befolkninger ikke vil akseptere(?) og vår høye fagforeningsgrad og forhandlingsmodell som ikke er noen selvfølge lenger sør og øst i Europa. Likevel er EUs politikk og retorikk på området klart preget av nordisk tankegods - vekt på aktiv arbeidsmarkedspolitikk, tilrettelegging av arbeidsmarkedet slik at flere kvinner, eldre og unge kommer lettere innpå arbeidsmarkedet og kan bli der lengre, vekt på forening av jobb og familieliv, fokus på en aktiv inkluderingspolitikk, bekjempelse av fattigdom, ny strategi for HMS, bedre vikaransattes arbeidsvilkår, og så videre. Likeledes blir partene i arbeidslivet i større grad konsultert på europeisk nivå (traktatfestet), samtidig som de blir oppfordret til å spille en større rolle nasjonalt. Alt dette er tegn på at EU ser nordover; i språkbruk, gjennom programmer, rådskonklusjoner, handlingsplaner og målsettinger.
5. Flexicurity - EUs svar på globaliseringen
Hvordan skal EU-landene best møte globaliseringen og flytting av arbeidsplasser til blant annet India og Kina? EUs svar er flexicurity (flexibility og security).
Det er mange direkte årsaker for EUs arbeid med nye eller endrede modeller for arbeidsmarkeds- og velferdspolitikk. Årsaker som globalisering, utvikling av nye teknologier, en aldrende befolkning, relativ lav sysselsettingsrate og fremdeles for mange utenfor arbeidsmarkedet, press på trygde- og pensjonssystemer, samt utvikling av et arbeidsmarked med "insiders" med mer eller mindre gode lønns- og arbeidsvilkår og stillingsvern og "outsiders" med usikre eller manglende kontrakter, lønn og beskyttelse.
Felles prinsipper under hatten flexicurity - som med nasjonal tilpasning - skal gjøre landene bedre rustet til å møte felles utfordringer. På veien mot et dynamisk kunnskapssamfunn som vil være nødvendig å utvikle i globaliseringens tid, slår Kommisjonen fast at tiden med den samme, faste jobben for livet vil være historie. Det er på tide å akseptere at tiden for endring og tilpasning har kommet for å bli, heter det, og Kommisjonen viser til at 76 prosent av EUs innbyggere mener at livslang karriere og samme arbeidsgiver for livet er noe som hører fortiden til. 72 prosent mener at arbeidskontrakter burde bli mer fleksible slik at nye jobber lettere kan skapes, og hele 88 prosent i undersøkelsen mener at kontinuerlig opplæring er nødvendig for øke jobbmulighetene (Tall fra KOM i 2007).
Flexicurity skal sikre høy sysselsettingstrygghet. Det vil si mulighet til lett å finne jobb i en verden i rask endring. Medlemslandene må gjøre mer med hensyn til aktiv arbeidsmarkedspolitikk og sysselsettingsfremmende tiltak. Nasjonal politikkutforming har i for stor grad vært preget av enten fokus på fleksibiliteten for arbeidsgiverne eller for mye fokus på arbeidstakernes sikkerhet og beskyttelse.
Fire hovedkomponenter inngår i flexicurity:
i) fleksible, men pålitelige arbeidskontrakter
ii) livslang læring
iii) aktiv arbeidsmarkedspolitikk
iv) "moderne" trygde- og pensjonssystemer.
Alle fire komponenter må virke sammen.
Norge, og de øvrige nordiske land, fremstår allerede som et flexicurity-land, selv om begrepet ikke brukes i Norge. Altså en god modell for arbeidslivet med vekt på aktiv arbeidsmarkedspolitikk, kvalifisering og omstilling og med gode velferdsordninger for dem som faller utenfor arbeidsmarkedet. I tillegg deltar partene aktivt og konstruktivt i norsk samfunnsliv.
En vanlig kritikk mot flexicurity er at det er for "nordisk", det er for dyrt, det passer i små, homogene, ukompliserte land der man har tradisjon for å snakke med hverandre og der befolkningen aksepterer høye skatter - og som er land med lav ledighet og høy sysselsettingsfrekvens. Tidligere dansk statsminister og nå MEP Poul Nyrup Rasmussen uttalte det slik: flexicurity handler om trygghet i en verden i stadig endring. De som ikke innser at arbeidsmarkedet er i endring og vil endres enda mer i en global økonomi, har ikke forstått flexicurity.
Prinsipper for flexicurity ble vedtatt i desember 2007 og de enkelte landene skal nå i løpet av 2008 utforme flexicurityplaner med nasjonal tilpasning. Frankrike har for eksempel fått sin (foreløpige) versjon av flexicurity der partene i arbeidslivet har spilt en større rolle i utformingen enn det man tidligere har hatt tradisjon for.
Igjen ser vi at EU ser mot nord - den modellen vi har i Skandinavia har verdier og en virkemåte landene lenger sør, øst og vest streber etter.
Sluttord:
I nylige avsagte dommer fra EF-domstolen er det to fundamentale prinsipper skal veies mot hverandre - fri bevegelse av tjenester og fri bevegelse av personer med arbeidsrettslig beskyttelse. Når kommer disse to frihetene i konflikt med hverandre og hvilket prinsipp har forrang? Dommene er ofte juridisk komplekse og det må stilles spørsmålstegn ved overføringsverdien til andre land. Og kan isolerte domsavgjørelser påvirke EUs helhetlige politikk på området?
Det som er klart er at konsekvensene av dommene nå debatteres og utredes i Kommisjonen, i Europaparlamentet , i europeisk fagbevegelse og bl.a. i berørte land som Sverige, Danmark og Tyskland.
Spørsmålet "Truer EU den nordiske velferdsmodellen?" ble nylig debattert på et seminar i Oslo, i regi av Europakommisjonen. Kanskje er problemstillingen å snu saken på hodet? Det er vel heller mange av EU landene som ønsker å bli mer som oss?