Vi omgis av kjemikalier på alle kanter. Uansett hvor du befinner deg er sannsynligheten stor for at du i løpet av dagen er i kontakt med noen av de over 100 000 ulike kjemikaliene som omsettes i det europeiske markedet. Mange av disse er harmløse; noen kan imidlertid potensielt være svært skadelige. Et ryddig system for registrering og godkjenning av kjemikalier er et viktig virkemiddel for å beskytte miljø og helse mot sistnevnte.
Vern og konkurransekraft
I EU var kontrollsystemet for kjemikalier lenge et uoversiktlig lappeteppe av ulike direktiver og forordninger. Ikke bare gjorde dette det vanskelig å skaffe informasjon om forskjellige kjemikaliers skadevirkninger; en treg prosess for registrering og godkjenning svekket europeisk kjemiindustris konkurransekraft i møtet med konkurrenter i andre verdensdeler.
Å bøte på disse manglene var motivasjonen bak Kommisjonens forslag til kjemikalieforordningen REACH (Registration, Evaluation, Authorisation and Restriction of Chemicals), som ble presentert i november 2003. Etter behandling i Europaparlamentet og Rådet ble denne forordningen endelig vedtatt 18. desember 2006, og trådte formelt i kraft i EU i juni 2007.
Forordningen innebærer at det opprettes et felles europeisk system for å autorisere og registrere kjemikalier. Det vil være industrien selv som har ansvaret for å registrere eksisterende kjemikaliebeholdninger og å foreta nødvendig testing av nye kjemikalier. Det Helsinki-baserte European Chemicals Agency (ECHA), som ble opprettet 1. juni 2007 og der Norge deltar blant annet med en nasjonal ekspert, har ansvaret for å overvåke at dette gjøres på en forsvarlig måte.
Gjennom EØS-avtalen er også Norge forpliktet til å implementere REACH. Siden det tidlig var klart at det nye regelverket ville komme til å ha stor betydning for både forbrukere, miljø og industriaktører, har prosessen rundt forordningen fra et tidlig tidspunkt blitt fulgt tett av norske myndigheter. Med på dette var Runar Jensen, seniorrådgiver i UDs EØS/EFTA-seksjon og leder i EØS Underkomite I, organet som forberedte REACH for beslutning i EØS-komiteen. Da Stortinget 29. mai vedtok Norges tilpasningstekst til REACH markerte det for Jensens del slutten på et oppfølgingsarbeid som har pågått siden rett etter århundreskiftet. Han er godt fornøyd med at regelverket nå kommer på plass.
- At vi får REACH inn norsk regelverk innebærer både at miljøet og forbrukerne får en bedre beskyttelse, og at norsk industri får like gode rammebetingelser som sine konkurrenter i EU, sier Jensen.
Vi omgis av titusenvis av kjemikalier. Å beskytte miljø og forbrukere mot skadevirkninger, samtidig som industriens konkurransekraft ivaretas, er målsetningene bak kjemikalieforordningen REACH.
Todelt oppfølgingsprosess
For et utenforland som Norge avviker naturlig nok prosessen rundt utformingen av en forordning nokså betydelig fra det som er tilfellet for et EU-medlemsland. REACHs vei inn i norsk regelverk har i så måte vært en prosess i to stadier. Den første av disse var perioden før EUs endelige vedtak av REACH i desember 2006. På dette stadiet av politikkprosessen hadde Norge, som regelen er innenfor EØS-samarbeidet, formelt sett ingen beslutningsmakt. Fravær av beslutningsmakt betyr imidlertid ikke at det er umulig å påvirke et regelverk under utforming. Blant annet gjennom informasjonsbidrag og deltakelse i ekspertarbeidsgrupper var Norge med og øvde innflytelse på REACHs endelige utforming.
- REACH markerte seg tidlig som et område der den politiske interessen i Norge var svært stor, forteller Jensen.
- Det var derfor viktig for oss å følge nøye med på hva som skjedde med forslaget, og å spille inn norske synspunkter der dette var nødvendig.
Særlig to punkter var av spesiell betydning for Norge. Det første var bevisbyrden: Hvorvidt det skulle være opp til myndighetene å bevise at et gitt kjemikalie er farlig, eller tvert i mot opp til industrien å bevise at det ikke er farlig. Norge ønsket sterkt det sistnevnte, og fant her en alliert blant annet i Sverige. Synspunktet fikk gjennomslag; prinsippet om industriens bevisbyrde er lagt til grunn i den endelige forordningen.
Det andre punktet som ble spesielt vektlagt av Norge var enkeltlands adgang til å videreføre et nasjonalt regelverk som er strengere enn det minimum man blir enig om på EU-nivå. Også dette åpnes det med visse begrensninger for i den endelige versjonen av REACH.
Fra EU til EØS
Andre fase av Norges arbeid med REACH fulgte i kjølvannet av EUs endelige vedtak, i desember 2006. Etter dette vedtaket begynte nemlig den lange prosessen med å få forordningen inn i EØS-landenes respektive nasjonale regelverk. Dette innebar at Norge, Island og Liechtenstein først måtte bli enige om hvordan tilknytningen til REACH i praksis skulle organiseres, slik som hvilke ordninger som skulle velges for autorisering og registrering av kjemikalier. Deretter måtte Kommisjonen godkjenne det de tre landene hadde blitt enige om. Det var flere stridsspørsmål som måtte avklares før slik enighet kunne oppnås.
- Blant annet ønsket Island opprinnelig at ESA skulle gis ansvaret for å autorisere kjemikalier for EØS-landene.. Dette ønsket imidlertid verken Norge eller Kommisjonen, forteller Jensen.
- Enighet ble oppnådd sommeren 2007, om et system som tilsvarer det Norge og Kommisjonen ønsket i utgangspunktet. Dette innebærer at kjemikalier først vil vurderes av EUs kjemikaliebyrå ECHA, deretter autoriseres av Kommisjonen, for så å tas inn i EØS /EFTA -landenes regelverk gjennom parallelle nasjonale beslutninger innen 30 dager etter at denne autorisasjonen er gitt.
Etter at tilknytningsformen var avklart, gjensto arbeidet med å utforme tilpasningsteksten, altså det rettslige dokumentet som tar forordningen om REACH inn i EØS-avtalen. Denne ble endelig vedtatt i EØS-komiteen 14. mars i år. 29. mai vedtok Stortinget å gi samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning og 30 mai ble melding sendt til avtalepartene at de parlamentariske prosedyrer var gjennomført for Norges del. Å få gjennomført disse prosedyrer innen 1. juni var viktig, ikke minst fordi denne datoen markerte starten på den såkalte preregistreringen av kjemikalier. Denne preregistreringen innebærer at europeiske bedrifter innen utgangen av året må registrere de kjemikaliene de har på lager. Siden Norge fikk regelverket på plass i tide kan norske bedrifter gjøre det samme, og slipper dermed å havne på etterskudd.
- REACH angår kompliserte temaer. Det er derfor ikke så rart at det var en nokså langtrukken prosess å få forordningen på plass – både i Norge og i EU. Det viktigste er imidlertid at Europa nå har fått et meget godt regelverk, som både vil sikre konkurransekraft og beskytte miljøet og forbrukerne, mener Jensen.