Robert Schuman regnes som en av EUs grunnleggere, og Europadagen 9. mai kalles gjerne Schuman-dagen.
Det er mye feiring i EU i år. 25. mars var EU-lederne samlet i Berlin for markering av 50-årsjubileet for Roma-traktaten, mens det i dag er den årlige Europadagen.
Europas fortid må ikke bli Europas framtid
Det var kjernen i den franske utenriksminister Robert Schuman sin tale 9. mai 1950. I denne talen inviterte Schuman Tyskland og andre europeiske land til å samle sin kull- og stålproduksjon som et første steg i retning av et europeisk fellesskap. I et Europa fortsatt preget av ødeleggelsene etter 2. verdenskrig var kull- og stål et naturlig første steg i samarbeidet, ettersom det var de viktigste råvarene for rustningsindustrien.
- Europa kan ikke skapes på én gang og heller ikke gjennom en enkelt plan. Det kan bygges gjennom konkrete resultater som først skaper en faktisk solidaritet, sa Schuman.
Lang vei
Schuman-erklæringen 9. mai 1950 markerer på mange måter de første forsiktige steg i retning av det EU vi kjenner i dag. Det har vært en lang vei fra det rent økonomiske samarbeidet om to råvarer – kull og stål – fram til dagens bortimot altomfattende EU-samarbeidet.
Året etter Schumans tale, 18. april 1951, ble Det europeiske kull- og stålfellesskapet etablert med signeringen av Paris-traktaten. Og 25. mars 1957 ble den neste milepælen passert da 6 europeiske land signerte Roma-traktaten om opprettelsen av det europeiske fellesskap.
En personlig historie møter Europas historie
EUs traktater og historie er velkjent, men mer ukjent og like interessant er Robert Schumans personlige historie. Den illustrerer Europas dramatiske historie på en nesten utrolig måte: Robert Schuman var født og oppvokst i Luxembourg. Etter grunnskolen flyttet han til Tyskland for å studere juss, og han ble der involvert i politikk som bystyremedlem i den da tyske byen Metz.
Da 1. verdenskrig brøt ut i 1914 ble Schuman innkalt til tysk krigstjeneste som han avtjente sivilt. Etter første verdenskrig hadde grensene flyttet seg, og Metz og Alsace-Lorraine hvor Schuman bodde var blitt fransk – og Schuman med. Han fortsatte sin politiske karriere, men nå i fransk politikk. Allerede året etter at krigen var over ble han valgt inn i det franske parlamentet, hvor han også satt da Frankrike i 1940 ble okkupert av Nazi-Tyskland.
Schuman ble etter hvert arrestert av tyskerne, men rømte og ble med i motstandsbevegelsen. Etter å ha overlevd også 2. verdenskrig steg han til topps i fransk politikk som finansminister, statsminister, og altså som utenriksminister da han denne dag i 1950 la fram Schuman-erklæringen.