I den spede begynnelsen av det industrielle Norge var private aktører raskt ute med å sikre seg rettighetene til fossefall som ble brukt til produksjon av vannkraft. Datidens politikere ville sikre norsk og offentlig kontroll over natur- og vannkraftressursene, samtidig som man slapp til privat kapital for å utvikle vannkraften. Løsningen ble hjemfallsretten, som innebærer at ikke-offentlige kraftverk etter 60 år må returnere vannfall og tilhørende fasiliteter gratis til staten.
Brudd på EØS-avtalen?
EØS-avtalens vaktbikkjer i EFTAs overvåkningsorgan (ESA) mener at Hjemfallsretten bryter med EØS-avtalen og har derfor bedt EFTA-domstolen kjenne den ulovlig. Under høringen i Luxembourg 14. mars sa regjeringsadvokat Fredrik Sejersted at hjemfallsordningen har som hensikt å gradvis sikre offentlig eierskap over alle norske fossefall. ESA, på sin side mener at hjemfallsordningen er en slags skjult skatt på de ikke-offentlige kraftverkene, og at det dermed diskriminerer mellom private og offentlige aktører. – Og det er en tung skatt, futen tar alt, sa ESAs Niels Fenger med henvisning til at staten får både fossefall og tilhørende anlegg etter 60 år.
Hjemfallsretten ble i sin tid innført for å sikre offentlig norsk eierskap over vannkraften. Nå må EFTA-domstolen vurdere om dette er i tråd med EØS-avtalen. Foto: Morguefile.
ESA erkjenner at Norge har rett til å ekspropriere eller å nasjonalisere vannkraften, men de bestrider at Hjemfallsordningen har dette som sin hovedhensikt. – Det virker som at Norge tror at hvis man har lov til å halshugge en konkurrent har man også lov til å la han sakte men sikkert dø av kvelning, sa ESA-representanten Fenger.
Regjeringsadvokaten svarte med at Hjemfall er et kompromiss man i sin tid innførte nettopp for å slippe å halshugge de private aktørene som allerede var på banen. De inngikk en kontrakt med djevelen hvor de fikk leve 60 år i luksus, mot at djevelen – eller staten om du vil – fikk sjelen eller fossefallet når de 60 årene var passert.
Faller utenfor EØS-avtalen
Norges hovedargument er at hjemfallsordningen i sin helhet faller utenfor EØS-avtalen, og at dette derfor ikke er noe som ESA skal legge seg borti. Den norske regjeringsadvokaten, støttet av Island, erklærte engasjert at det er fundamentale forskjeller mellom EØS og EU-medlemskap. - EØS-avtalen var et alternativ til EU-medlemskap, sa de. Norge mener derfor det bør legges mer vekt på partenes opprinnelige intensjon, vitale nasjonale interesser og suverenitet over naturressurser.
Islands Sisselja Sigurdardattir påpekte at EØS-landene har liten innflytelse på EUs regelverk, og hun mente derfor at det er uakseptabelt at landene dras inn i den politiske integrasjonen i EU som har gått mye lengre enn forutsett. Regjeringsadvokat Sejersted viste til de politiske realitetene på 90-tallet, og han sa at dersom ESAs argumenter i Luxembourg hadde kommet ut i Norge i 1992 ville aldri EØS-avtalen blitt vedtatt.
Mer katolsk enn paven
Regjerningsadvokaten mente Hjemfallssaken er nok et eksempel på at ESA er mer katolsk enn paven. Bakgrunnen er at ESA i sine krav til Norge både i denne saken og i spilleautomatsaken (som ESA tapte samme dag) går lengre enn Kommisjonen.
Kommisjonen gav i sitt innlegg ingen støtte til Norges påstand om at hjemfall faller utenfor EØS-avtalen. Derimot støtter Kommisjonen Norge i at det ikke diskrimineres mellom private og offentlige aktører og at offentlig eierskap er et legitimt formål. Kommisjonen mener at vannkraften i Norge ikke er liberalisert eller fullt ut privatisert, men er underveis til fullt offentlig eierskap. Forskjellsbehandlingen mellom private og offentlige aktører blir dermed en nødvendig konsekvens, men den er ikke diskriminerende fordi de tilhører to ulike kategorier.
ESA hadde ikke noe imot å bli kalt mer katolsk enn paven. – Hvis EØS-avtalen er Bibelen vil vi være så nær Gud som mulig, sa Niels Fenger foran EFTA-dommerne, som i dette tilfellet spiller rollen som Gud.
Dom i saken er ventet før sommeren.