Hix har nylig gitt ut en bok med den beskjedne tittelen ”What’s wrong with the European Union & how to fix it”. Forrige uke besøkte han Brussel og tankesmia EPC for å argumentere for et økt konfliktnivå i EU-politikken.
Etableringsfasen er over
Professoren ved London School of Economics (LSE) mener at EU er ferdig med etableringsfasen. Man har etablert et institusjonelt og politisk byggverk, og i den fasen har det vært viktig med en bred konsensus slik at man ikke fikk noen tapere. Hix mener imidlertid at det nå er tid for nye tanker. Det institusjonelle byggverket er ferdigstilt og må nå fylles med politikk. Da mener han at EU-politikken må normaliseres, slik at det blir mer konflikt, politisk konkurranse og klare vinnere og tapere.
Den britiske akademikeren hevder at den viktigste EU-saken for tiden er reform av den sosiale- og økonomiske modellen. Dette er et eksempel på en sak med klare politiske og ideologiske motsetninger, og er dermed et typisk eksempel på en sak hvor det bør være tydelige alternativer og dermed klare vinnere og tapere. Hittil har EU, ifølge Hix, fulgt prinsippet om et minste felles multiplum slik at man har valgt løsninger som var spiselige for alle. Men han mener at en slik tilnærming ikke er tilstrekkelig for å møte de politiske hovedutfordringene i dag.
Opplyst enevelde
Hix mener at mangelen på politisk konkurranse også representerer et demokratisk problem for EU. For selv om EU på papiret er veldig demokratisk med folkevalgte representanter i Europaparlamentet og demokratiske regjeringer i Rådet, så kan EU i praksis minne mer om et opplyst enevelde. Mangelen på klare politiske alternativer fører nemlig til liten interesse både blant media og blant velgerne, og gir seg utslag i stadig lavere oppsluting i valgene til Europaparlamentet.
Konflikt og såpeopera ville skape interesse, bringe fram klare politiske alternativer, fremme politisk nytenking og skape nye politiske identiteter, mener Hix. Han ønsker seg partipolitiske koalisjoner mellom EU-institusjonene, slik at man får etablert en posisjon og opposisjon.
Valg av EU-ledere
For å få mer partipolitikk ser Hix for seg partipolitiske kandidater til lederposisjonene i EU, så som presidentene for Kommisjonen og Rådet i tillegg til i Europaparlamentet. Han hevder at partipolitikken allerede er mer til stede enn mange er klare over. Eksempelvis er Barroso-Kommisjonen mer dominert av sentrum-høyre kommissærer enn tidligere Kommisjonskollegier. Han henviste også til studier som viser at voteringene i Rådet i stor grad følger partipolitiske skillelinjer, i den forstand at ”røde land” stemmer sammen mot ”blå land”, og at land skifter standpunkt i Rådet når de skifter regjering.
Hix mener at både EU som sådan og Kommisjonens president Barroso, som tilhører det konservative partiet, ville være tjent med at også sosialistene stiller med en egen kandidat. Det ville skape alternativer som velgerne tar i betraktning under valget til Europaparlamentet, og dersom Barroso da blir gjenvalgt vil han ha et mandat til å gjennomføre sin politikk.