Nærmere 60 prosent verdens utviklingshjelp kommer fra Europakommisjonen. Paal Aavatsmark har vært med på å fornye EUs bistandssystem. Foto: Anders Berg-Hansen
– Kort sagt har min jobb vært å bidra til å gjøre bistandssystemet mer effektivt, sier Paal Aavatsmark oppsummerende.
Etter fire år i Generaldirektoratet for utvikling og humanitær bistand (DG DEV), er hans periode som nasjonal ekspert i Brussel over.
Europakommisjonen gir mer penger til utviklingsland enn mange nordmenn kjenner til. Riktignok er Norge svært gavmilde når man snakker i BNP-proporsjoner, men EU (Kommisjonen og medlemslandene) er en kjempe i absolutt målestokk. Samlet er EU verdens største bidragsyter av utviklingshjelp.
– EU utgjør mellom 55-60 prosent av all offentlig utviklingshjelp og anslagsvis 80-90 prosent av den lovede økningen i utviklingshjelpen frem mot 2015, noe som ikke er så kjent hjemme i Norge. Kommisjonen selv er en veldig stor aktør som årlig forvalter et bistandsbudsjett på nærmere 10 milliarder euro, og den vil bli en enda viktigere aktør i fremtiden, forteller Aavatsmark.
– Men EU har vært et flerhodet dyr på utviklingsområdet. Tradisjonelt har det vært et skille mellom den progressive, men euro-skeptiske «Nordisk pluss»-gruppen og de mer eurosentriske, tradisjonelle bistandsaktørene i sør. Nå går det mot en konvergens på midten. Eksempelvis har Spania, og til dels Frankrike, endret utviklingsprofil.
Mer gjennom Kommisjonen
Som kjent har det internasjonale samfunn som uttalt målsetting at de utviklede landene skal bevilge 0,7 prosent av sin BNP til bistand. Innad i EU har «Nordisk pluss»-landene (minus Storbritannia) for lengst nådd den magiske 0,7-grensen, mens de større europeiske landene sliter med å nå målet.
– Storbritannia og Frankrike vil måtte mer enn doble bidragene. Per i dag kan de ikke administrere en slik økning, og derfor må en del av midlene kanaliseres gjennom Kommisjonen, FN, Verdensbanken eller andre aktører de stoler på, forklarer Aavatsmark.
På grunn av at de store landene ikke selv kan håndtere bistandsfordelingen sin, er det ventet at Kommisjonen får mer å gjøre i de kommende årene – både som koordinator av EUs samlede utviklingshjelp, men også som en mulig kanal for forvaltning av medlemslandenes utviklingsmidler.
Paris-erklæringen fra 2005 er i dag retningsgivende for hvordan givere skal kunne levere en mer effektiv utviklingshjelp på globalt nivå. I begynnelsen av september i år møttes det såkalte High Level Forum on Aid Effectiveness i Accra, for å midtveisevaluere Paris-erklæringen. Både giverlandene og utviklingslandene var enige om at mye mer kan og må gjøres for ytterligere å effektivisere bistanden.
Får «bistandsoverdose»
– Neste steg er arbeidsfordeling. I enkelte land er det for mange aktører til stede på samme tid. Mange utviklingsland får besøk av to delegasjoner fra giverland hver dag, noe som opptar svært mye tid for myndighetene i mottakerlandene, påpeker Aavatsmark.
Enkelte land har fått tilnavnet «donor darlings». Dette er land som har for mange givere til at bidragene kan administreres effektivt. I Tanzania pågår i dag mer enn 600 prosjekter i helsesektoren, og i Kenya kjøper 20 donorer medikamenter gjennom 13 ulike salgsrepresentanter.
På den andre siden er «donor orphans» – land hvor borgerkrig, korrupsjon, kriminalitet eller andre problemer forverrer eller umuliggjør arbeidsforholdene for giverne.
– Problemet er at noen land ikke får noen midler, selv om de trenger det. Vi trenger en bedre fordeling, forklarer Aavatsmark.
Å sørge for en bedre arbeidsfordeling mellom givere har vært en sentral del av Aavatsmarks arbeid i Kommisjonen, først og fremst innen EU, men også internasjonalt gjennom OECDs utviklingskomité.
Aavatsmarks avdeling utarbeidet «Code of Conduct for Division of Labour» som ble vedtatt av EU i 2007. Formålet var å få giverne til fokusere sine aktiviteter på færre land og færre sektorer i hvert land. Denne EU-pakten har senere vært retningsgivende for det internasjonale arbeidet for bedre arbeidsfordeling blant givere, og sentrale elementer fra pakten ble gjenopptatt i ministererklæringen fra høynivåmøtet i Accra.
– Tatt igjen
Paris-erklæringen fra 2005 representerte på mange måter vendepunktet for Kommisjonen som utviklingsaktør. Da forhandlet EU for første gang med én stemme i OECD, og Norge ble i den sammenheng inkludert i en «EU pluss»-konstellasjon. Men selv om Norge lenge har vært en progressiv bistandsaktør, har Kommisjonen i løpet av de fem siste årene på mange måter tatt oss igjen.
– På enkelte områder har Kommisjonen gått forbi oss, for eksempel i nivået på budsjettstøtte, hevder Aavatsmark.
Norge og EUs mål og metoder for bistand er nokså like. Norge har også mer eller mindre regelmessige konsultasjoner, både på politisk nivå og embetsnivå, med EU. Men Norge har per i dag ikke noe formelt strategisk samarbeid med EU i utviklingssammenheng.
Ifølge Aavatsmark er dette overraskende, med tanke på at Kommisjonen er en sammenlignbar aktør med Verdensbanken, både med global tilstedværelse og med omfattende utviklingsprogrammer, samt dens stadig viktigere rolle som koordinator innenfor EU og som pådriver internasjonalt.
– Egentlig er det rart at Norge ikke har utviklet et strategisk samarbeid med Kommisjonen. Jeg tror det er en viss redsel blant politikerne for å flagge EU-samarbeid, sier Aavatsmark.
– Perfekt fireårsperiode
Med fire år i Europakommisjonen har Aavatsmark utnyttet den nasjonale ekspert-muligheten fullt ut. Perioden har vært av perfekt varighet, ifølge Aavatsmark.
– Jeg har fulgt EUs utviklingspolitikk fra Paris-toppmøtet i 2005 til høynivåmøtet i Accra nå i september. Det har vært en naturlig prosess. Jeg kom inn da Kommisjonen ble mer sentrale i internasjonalt bistandsarbeid, forklarer han og legger til at det profesjonelle såvel som det sosiale miljøet i Kommisjonen har vært upåklagelig.
Fra tidligere har Aavatsmark erfaring blant annet som norsk styrerepresentant i Inter-American Development Bank i Washington, DC og fra bankseksjonen i UD. Nå tar han og familien en tenkepause før veien videre stakes ut.