TUNGVEKTERE: Som representanter for store land som Storbritannia og Tyskland har Tony Blair og Angela Merkel – her flankert av Kommisjonspresident José Manuel Barosso - en tung hånd på rattet i EU-sammenheng. Men små land når opp i forhandlingene ved å danne koalisjoner. Foto: Europakommisjonen
Det er svenske Jonas Tallberg ved Sieps, Det svenske instituttet for europeiske studier, som står bak rapporten. I rapporten spør Tallberg seg i hvilken grad ulike medlemsland lykkes i å få gjennomslag for sine standpunkter innad i Det europeiske råd, altså EUs høyeste beslutningsnivå der stats- og regjeringssjefer møtes for å vedta politiske veivalg for unionen. Studien gransker perioden fra 1990 til 2006.
Der EUs institusjoner i økende grad bestreber seg på å være gjennomsiktige og åpne, er det vanskelig for journalister og forskere å få innsyn i de lukkede forhandlingene i Det europeiske råd. Derfor er det til en viss grad nybrottsarbeid Tallberg står for idet han har intervjuet tidligere og nåværende regjeringsledere, utenriksministere og tjenestemenn om hva som gir forhandlingsmakt og hvordan denne er fordelt mellom medlemslandene.
De store er størst
Konklusjonene Tallborgs rapport bringer til bords, er at de store medlemslandene Tyskland, Storbritannia og Frankrike jevnt over lykkes best i å øve innflytelse over forhandlingene. Denne suksessen tillegger den svenske forskeren disse landenes strukturelle makt. Slik makt måler Tallberg i generelle egenskaper som størrelse, folketall, økonomisk tyngde, politisk stabilitet og embetsverkets kapasitet, men også saksspesifikke forhold som landets ressurser, engasjement og spillerom innenfor et gitt saksområde.
Formannskapet i Det europeiske råd roterer mellom medlemslandene hvert halvår, i likhet med formannskapet i Rådet for Den europeiske union. Tallberg konkluderer med at selv om små land kan øke sin innflytelse over den politiske agendaen når de innehar formannskapet, veier dette i liten grad opp for det strukturelle maktovertaket de store medlemslandene besitter.
Siden Det europeiske råd er et mellomstatlig organ der vedtak får form av internasjonale avtaler, har hvert enkelt land i prinsippet et veto over alle vedtak. Likevel finner rapporten få indikasjoner på at dette i anselig grad fungerer som motvekt mot de tre stores relative dominans.
Mange bekker små…
Derimot viser Tallberg at de små landene stadig mer systematisk arbeider sammen med likesinnede i koalisjoner for å få gehør for sine synspunkter, det være seg koalisjoner av geografisk eller saksspesifikk natur. For eksempel har Benelux-landene ofte sammenfallende synspunkter, likeså de nordiske landene og Visegrad-landene (Tsjekkia, Polen, Ungarn og Slovakia).
Disse koalisjonene er gjerne tydeligere på enkelte saksområder enn andre. De tre nordiske medlemslandene Sverige, Finland og Danmark har ifølge Tallberg-rapporten uproporsjonalt stor innflytelse på saksfelter som miljø og sysselsettingspolitikk, der disse landene anses for å gå foran som eksempler til etterfølgelse. For eksempel gjør svenskenes høye miljøprofil og danskenes berømte flexicurity-modell for et fleksibelt arbeidsliv at de nordiske landene blir hørt når de uttaler seg om disse saksområdene.
Slike grupperinger av land har det til felles at de er relativt permanente og stabile. I noen tilfeller – ikke minst i Norden – støttes de opp av et institusjonelt rammeverk, slik blant annet Nordisk råd er et eksempel på. Fordi de består av land med like næringsstrukturer, sosiale modeller og velgerpreferanser, lykkes slike grupper gjerne i å samkjøre sine standpunkter. De nordiske EU-landene Sverige, Finland og Danmark holder rutinemessig formøter i forkant av møter i Rådet for å enes om felles posisjoner. Her deltar også ofte norske statsråder.
Endringer i et større EU
Det europeiske råd – ofte bare kalt "toppmøtet" - er ikke formelt sett en av EUs institusjoner, som har sine utspring i Paris- og Roma-traktatene, men snarere en mellomstatlig møteplass der EU-samarbeidets medlemsland kommer sammen for å ta langsiktige, strategiske og institusjonelle avgjørelser – med andre ord bestemmer Det europeiske råd retning og form på det europeiske samarbeidet. Det må dermed ikke forveksles med Rådet for Den europeiske union, også kalt Ministerrådet, der medlemslandene møtes på ministernivå for å vedta lover innenfor rammeverket av traktatene.
Etter hvert som EU har fått selskap av stadig nye medlemsland, har arbeidsformen i det som opprinnelig var et uformelt forum for en håndfull regjeringssjefer, endret seg radikalt. Kildene Tallberg har intervjuet i forbindelse med sin studie gir uttrykk for at utvidelsen og institusjonelle reformer har bidratt til at det i økende grad er bilateral kontakt mellom statslederne utenom toppmøtene.
Jonas Tallbergs rapport kan leses i sin helhet her.
Det svenske instituttet for politiske studier finnes på http://www.sieps.se