Wettestad var nylig i Brussel for å forelese for studentene på Vrije Universiteit om utviklingen av det europeiske kvotehandelssystemet. Bakgrunnen for turen til Brussel er boken «EU Emissions Trading: Initiation, Decision-making and Implementation», som kom ut i februar 2008. I boken har Wettestad, sammen med kollegaen Jon Birger Skjærseth, sett på historien bak det europeiske kvotehandelssystemet og utviklingen frem mot revideringen av systemet som foregår i disse dager.
Kvotehandelssystemet kan spores tilbake til Kyoto-forhandlingene i 1996-97. På denne tiden var EU en motstander av kvotehandel, mens USA presset på for å få kvotehandel inkludert i avtalen, noe de også lyktes med. Men fra og med 1995 skjedde det en interessant snuoperasjon i EU og i 2001 foreslo Kommisjonen det som skulle bli det europeiske kvotehandelssystemet (Emission Trading Scheme – ETS), som ble vedtatt i 2003.
– EU forpliktet seg under Kyoto-avtalen til å redusere sine klimagassutslipp med åtte prosent, og Kommisjonen innså raskt at man stod uten noen fungerende, felles EU-virkemidler for å nå denne målsetningen. I tillegg ble det ansatt flere økonomer i Kommisjonens miljødirektorat. Disse var interessert i økonomiske virkemidler i klimapolitikken, og gitt at forsøket på å få vedtatt en felles CO2-skatt hadde feilet, framsto kvotehandel som et lovende alternativ. Dermed ble Kommisjonen en pådriver for et europeisk kvotehandelssystem, sier Wettestad.
Kvoteprisene dalte
Medlemslandene godtok ETS under forutsetning av at man fikk et «desentralisert» system og nasjonal styring med fastsettelsen av utslippstak, i form av de nasjonale allokeringsplanene. Men dette systemet viste seg å gi opphav til et marked med flere kvoter enn det reelt var behov for. Utslippstallene for 2005 viste at de faktiske utslippene lå 4 prosent under det totale antallet kvoter. Dette resulterte i at prisen på CO2-kvotene havarerte på våren 2006, etter å ha vært overraskende stabile på mellom 25-30 euro. I januar 2008 ble det så lagt fram et revidert forslag som skal gjelde for perioden 2013-2020. Dette reviderte kvotehandelssystemet vil etter planen bety mindre makt og fleksibilitet for medlemslandene.
– Priskrakket og økt fokus på klima globalt har vært med på å drive medlemslandene mot å ønske et mer sentralisert system. I tillegg opplevde medlemslandene at ordningen med nasjonale allokeringsplaner var et tungt system å håndtere og at det åpnet opp for omfattende lobbyvirksomhet. Dette resulterte i en forskjellsbehandling av industriene innad i EU. Blant annet Storbritannia så seg lei på dette og ble en pådriver for et langt mer harmonisert og sentralisert system, forteller Wettestad.
Han mener at Kommisjonen og EU i stor grad har tatt lærdom av erfaringene fra første fase av ETS, hvor man blant annet opplevde et priskrakk på CO2-kvotene. Spesielt gjorde dette medlemslandene mer villig til å endre systemet.
Finanskrisen kan påvirke
– Vi vil neppe oppleve et nytt priskrakk, men samtidig er det en betydelig usikkerhet knyttet til hvilket prisnivå kvotene vil ligge på. Færre kvoter bør jo peke mot et relativt høyt nivå, men samtidig vil finanskrisen kunne påvirke prisen i lang tid fremover. I tillegg kan man tenke seg at den grønne utviklingsmekanismen i Kyoto-avtalen (som gjør det mulig for bedrifter å gjøre sine utslippskutt i utviklingsland) virkelig fungerer og at man utnytter denne fullt ut i EU. Dette vil også kunne påvirke prisen, forklarer Wettestad.
I desember arrangeres det et klimamøte i den polske byen Poznan og i desember neste år tar man sikte på å komme til enighet om en ny internasjonal klimaavtale i København. EU ønsker å kunne presentere blant annet ETS som et velfungerende system og opprette koplinger til tilsvarende kvotehandelssystemer i andre deler av verden. Men dersom det ikke blir en internasjonal klimaavtale mener Wettestad at det allikevel skjer en interessant global klimapolitisk utvikling.
Vil samarbeide internasjonalt
– Vi ser nå en begynnende global regimedannelse nedenfra og opp med EUs ETS og andre regionale kvotehandelssystemer. Blant annet har flere delstater i USA gått sammen om å opprette et kvotehandelssystem fra 2009, og California skal etter planen ha et operativt system fra 2012. I tillegg skjer det en tilsvarende utvikling i Asia. Dersom det ikke blir en internasjonal avtale kan man se for seg koblinger mellom EUs system og disse ulike regionale systemene. Et slik samarbeid kan eksempelvis fremmes gjennom International Carbon Action Partnership (ICAP) hvor både Kommisjonen, en rekke medlemsland, amerikanske delstater, New Zealand og Norge er medlemmer.
Kvotehandelssystemet har blitt omtalt som en hjørnestein i EUs klimapolitikk og ligger an til å bli en sentral del av en fremtidig klimaavtale. For Wettestad er et velfungerende ETS en viktig brikke for å løse klimautfordringene. Dette fordi det er vanskelig å se et annet fungerende virkemiddel som er akseptert av både industri, medlemsland og miljøvernorganisasjoner. Men samtidig advarer han mot å tro at kvotehandelssystemet alene er nok til å løse hele problemet.
– Vi trenger nok å få på plass et ganske bredt spekter av virkemidler. I så måte er EUs energi- og klimapakke et skritt i riktig retning, sier han.