Likevel vil det alltid i slike prosesser være en dynamisk utvikling hvor også nye forhold søkes regulert, og man vil søke å finne løsning på hittil uavklarte spørsmål. Dette gjør debatten rundt direktivet viktig.
Landene innenfor EU/EØS området har svært forskjellige helsesystemer med forskjellig kvalitet og pasientrettigheter. Dette gjør det komplisert å innføre et felles pasientrettighetsdirektiv for alle medlemslandene. Det foreligger nå et kompromissforslag fra Det Europeiske Råd på bakgrunn av en offentlig høringsrunde som avdekket en del uenighet.
Etter Legeforeningens vurdering er den utviklingen av pasientrettigheter som har funnet sted nasjonalt - og i EU - de senere årene riktig og nødvendig. Det er nødvendig å ha et europeisk samarbeid for å levere sikre og effektive grensekryssende helsetjenester. Direktivforslaget understøtter tilnærmingen hvor det er pasienten og ikke helsetjenesten som står i sentrum.
Likevel ser Legeforeningen grunn til å ha fokus på konsekvensene av å utvikle retten til å velge behandling i andre EU land. Terskelen for å få helsetjenester når det er nødvendig, bør i de fleste tilfeller være så lav som mulig. Økonomiske forhold og reiseavstander hever terskelen. I Norge er det et uttalt mål å yte helhetlige helsetjenester nær pasienten. Dette krever god dialog mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. De pågående utredninger knyttet til den såkalte samhandlingsreformen har nettopp dette som formål. I et slikt perspektiv vil tiltak som tilrettelegger for samme behandling uavhengig av avstand og geografisk nærhet som i direktivforslaget, virke som et paradoks.
På enkelte fagområder kan det være en god løsning å ha en europeisk arbeidsdeling. Det vil være områder innen medisinen der den medisinske utvikling innen et kompetansekrevende fagområde gjør det utfordrende for små fagmiljøer, og også kostbart, å ha spisskompetanse i hvert medlemsland . Samtidig må det sørges for at nødvendig kompetanse og spisskompetanse utvikles og opprettholdes, også innenfor områder det kan være billigere å sende pasienter til utlandet. Dette er avgjørende for at også pasienter som ikke kan /ønsker å motta sin behandling i utlandet skal ha tilgang til behandling i hjemlandet.
Til tross for at forslaget fra Det Europeiske Råd inneholder en del gode endringer, er det andre diskusjonstema som fortsatt ikke er tatt hensyn til. Det er uavklart om det skal gjelde et krav om henvisning til behandling i et annet medlemsland og under hvilke konkrete forutsetninger det skal være mulig å avvise utenlandske pasienter for å sikre tilstrekkelig kapasitet til behandling av pasienter fra eget land. Endringsforslag fra Rådet åpner generelt for denne muligheten, men regulerer ikke konkrete forutsetninger for avvisning av pasienter. Dessuten tar endringsforslaget ikke hensyn til at mange behandlinger må følges opp. Direktivet regulerer ikke hvilket land som bærer ansvar for det.
Forslaget fra Det Europeiske Råd føyde dessuten inn en klausul om at medlemslandene kan utelukke refusjon for behandlinger ved helseforetak som ikke er en del av den offentlige helsetjenesten. Dette kan bare gjøres dersom det private helseforetaket ikke er underlagt minst samme eller tilsvarende standarder og retningslinjer som de helseforetak som er en del av den offentlige helsetjenesten i hjemlandet. Etter Legeforeningens vurdering fremstår forslaget som svært vanskelig å praktisere. Hvordan skal helsemyndighetene i et medlemsland bedømme om et helseforetak i et annet land har en standard og retningslinjer som tilsvarer standard og retningslinjer som legges til grunn i offentlige helseforetak i medlemslandet?
Direktivutkastet og endringsforslaget fra det Europeiske Råd har en hensiktsmessig tilnærming gjennom fokuset på pasientrettigheter. Men det gjenstår betydelige drøftinger og avklaringer før man har på plass et regelverk som er praktikabelt og som ikke bidrar til sosiale ulikheter i tilgang til helsetjenester.
Torunn Janbu
President
Den norske legeforening