Pasientrettighetsdirektivet gir borgerne i EU/EØS landene rett til behandling i et annet medlemsland en der de er bosatt. Dette gjør at borgerne kan nyttiggjøre seg behandling i hvilket som helst medlemsland og få utgiftene dekket inntil hva tilsvarende behandling koster i hjemlandet.
FFO mener at direktivet vil kunne gi borgerne bedre og raskere tilgang til helsetjenester gjennom muligheten for å søke behandling i annet land. Spesielt i tilfeller der det er lang ventetid på behandling, eller hvor et bestemt sykehus har særlig gode resultater i sin behandling vil pasientene kunne få raskere og bedre behandling.
Med økt mobilitet over landegrensene i sin alminnelighet, vil det åpenbart være et gode for borgere som bor i lenger perioder i et annet EU/EØS land å kunne benytte seg av helsetjenestene i det landet en oppholder seg i og således slipper å reise hjem for å få behandling.
Samarbeid om helsetjenester på tvers av landegrensene vil kunne ha veldig positive effekter på de ulike lands helsetjenester. Nye behandlingsmetoder, forskningssamarbeid etablering av felles kompetansesentra for sjeldne sykdommer er områder en kan se klare fordeler med et tettere samarbeid på tvers av landegrensene.
På behandlingsområder hvor det er lange ventelister, kan behandling i utlandet være en reell mulighet for raskere behandling. Videre vil det kunne gi mennesker som bor deler av året utlands mulighet til å få behandling i det landet de oppholder seg, og få dekket utgiftene fra hjemlandet. For de som bor i grensenære områder vil rettighetene medføre mulighet for raskere og nærmere tilgang til behandling. Selv om direktivet ikke åpner for nye rettigheter i forhold til behandling, så tror FFO at fleksibiliteten som pasientrettighetsdirektivet åpner for vil være et positivt gode for mange mennesker.
Åpner for innføring av forhåndsgodkjenning
Parlamentet har i sine merknader til forslaget anført at medlemslandene kan innføre en ordning med forhåndsgodkjenning for refusjon av utgifter til sykehusbehandling under visse betingelser, slik som hensyn til behovet for økonomisk bærekraft, planlegging og dimensjonering av helsetjenestene.
Slik FFO tolker direktivet må medlemsstatene kunne dokumentere at det foreligger reell fare for at refusjon for behandling i utlandet rokker ved finansiering og planlegging av egne helsetjenester. Slik sett så har det enkelte land begrensede muligheter til å avslå krav om å få refundert utgifter til behandling dersom dette er innenfor de kriterier som er trukket opp i direktivet.
På den annen side er det allikevel ting som tyder på at flere medlemsland ønsker å ha klare begrensinger i direktivet. Hvordan slike begrensinger skal kunne tolkes eller påberopes er det vanskelig å si noe eksakt om, men den gir åpenbart medlemslandene en mulighet til blant annet å etablere et system for forhåndsgodkjenning, under henvisning til det enkelte lands behov for styring av egen helsetjenesten. Et krav om forhåndsgodkjenning vil således kunne begrense pasientenes tilgang til helsetjenester i et annet land.
Mulighet for direkte oppgjør
De foreslåtte reglene i direktivet legger til grunn at pasienter skal betale for kostnadene på forhånd og få pengene refundert i etterkant. Parlamentet tok inn en bestemmelse om at medlemsstatene kan innføre ordninger som innebærer at det kan inngås en ordning med frivillig avtale på forhånd mellom pasienten og staten, og i slike tilfeller vil det kunne foretas et direkte oppgjør mellom hjemlandets myndigheter og behandlingsstedet i utlandet.
FFO mener at selve refusjonsspørsmålet må løses på en måte som unngår at det oppstår et skille mellom de som har råd til selv å legge ut for behandlingskostnadene, og de som ikke har råd til det. Det er uheldig dersom det skapes et todelt system der de som kan betale får tilgang og de som ikke har råd ikke får tilgang.
I lys av norske myndigheters politikk og bestrebelser for å redusere sosiale helseforskjeller vil en betalingsbarriere medvirke til slike sosiale ulikheter med tanke på tilgang til likeverdige tjenester. Dette betyr at norske myndigheter må innføre en form for forhåndsgodkjenning av en behandling som skal utføres i utlandet dersom pasient ikke selv kan legge ut for kostnadene.
Det er åpenbart at norske myndigheter ikke kan ha direkteoppgjør med tusenvis av sykehus i hele Europa, det lar seg simpelt hen ikke gjøre, men det bør vurderes om det skal inngås direkteoppgjør med utvalgte sykehus i noen land. Dette vil kunne sikre at alle som har rett til behandling får en mulighet til å få dette i utlandet, og finansiert direkte av norske myndigheter.
Mange utfordringer
Regelverket vil sannsynligvis bli ganske komplisert, så det må etableres enheter som kan gi nødvendig informasjon om rettighetene til pasientene slik at de kan treffe kvalifiserte valg. Det å etablere fornuftige refusjonsordninger som inkluderer også de som ikke kan legge ut for egen behandling er viktig å få på plass dersom rettigheten til behandling skal bli tilgjengelig for alle.
Overføring av elektronisk pasientinformasjon vil være et annet område som vil være en betydelig utfordring for medlemsstatene, og som må finne sin løsning både teknisk og personvernmessig. Dette er noen områder som etter FFOs mening medfører betydelige utfordringer som må på plass dersom retten til sykehusbehandling på tvers av landegrensene innen EU/EØS området skal bli en velfungerende rettighet for alle.
Liv Arum
Generalsekretær
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon