Møtet 22. februar var kort og effektivt, og var et såkalt "mellommøte" - de store og kontroversielle lovgivningssakene stod ikke på agendaen (f.eks. arbeidstidsdirektivet, grønnbok på arbeidsrett, oppfølging av flexicurity) - dette forventes komme på dagsorden på neste møte den 30. mai. Møtet skulle først og fremst vedta nøkkelbudskapet (key message - se konklusjonene s. 7-10). Dette er arbeids-og sosialministrenes budskap til vårtoppmøtet - det såkalte Lisboamøtet som bl.a. er viet målsettingene i EUs næringsstrategi for økonomisk vekst og sysselsetting.
Nøkkelbudskapet er tredelt: på tide å levere mht. målsettingene, et bedre fungerende arbeidsmarked og styrking av sosial samhørighet og modernisering av trygdesystemene. Selv om strategien for vekst og sysselsetting begynner å bære frukter og at ledigheten går noe ned (17 mill EU-borgere er nå uten jobb), må det likevel skapes 20 mill nye arbeidsplasser de neste årene.
Det heter at den gunstige økonomiske situasjonen i EU utgjør en gylden mulighet til å foreta de nødvendige strukturelle reformer for å legge forholdene bedre til rette for jobbskaping og høyere sysselsetting. Samtidig må livslang læring styrkes, det må bli lettere å komme inn på arbeidsmarkedet og arbeidstakere må bli mere tilpasningdyktige enn i dag dvs. de må ha evne til å lære nytt. Flexicurity dvs. "modernisering" av arbeidsretten, større investering i aktiv arbeidsmarkedspolitikk og bedre og mer målrettet økonomisk støtte, etterlyses.
EU-landene vil gjøre kampen mot barnefattigdom til en prioritet. Aktiv inkludering av utsatte grupper f.eks. etniske minoriteter, fremheves. Her nevnes at landene må sørge for at alle, i og utenfor arbeidsmarkedet, må sikres passende "minimumsressurser" samtidig som det skal lønne seg å arbeide.
Fra pressekonferansen med (fra v.) Vladimir Spidla, Franz Müntefering og Ursula von der Leyden.
Det tyske formannskapet hadde satt demografiske utfordringer på dagsorden, som en oppfølging av Kommisjonens meddelse fra i fjor høst. Rådet vedtok en resolusjon som i hovedsak dreier seg om at vi må jobbe lengre, at eldre arbeidstakere er en uutnyttet ressurs og behovet for flere kvinner i arbeidslivet gjennom bedre familiepolitikk, barnehagetilbud og familievennlige arbeidstidsordninger (se konklusjonene s. 18-24).
Det første Forumet for Europas demografiske fremtid skal arrangeres 30.- 31. oktober 2007, og skal være utgangspunktet for en "strukturert dialog" for erfaringsutveksling og tiltak for å stå rustet til å møte Eus fallende fødelsesrate og tiltagende eldrebølge. Tyskland har tatt initiativ til en Allianse for familier, en tiltakspolitikk som skal føre til høyere fødselsrate og flere kvinner i arbeidslivet bl.a. gjennom fleksibel arbeidstid. Initiativet ble støttet av mange medlemsland, men ikke alle. Andre land ønsker heller fokus på generell likestillingspolitikk og fremhever heller behovet for de eldre i arbeidsmarkedet, fremfor det som kan defineres mer snevert som familiepolitikk.
Kommisjonens synteserapporter eller tilbakemeldinger på landenes gjennomføring av målsettingene under sysselsettingstrategien og tilsvarende mål for sosialpolitikk, ble vedtatt (kommer som egen innberetning). Arbeidsprogrammene til EMCO (employment committee) og SPC (social protection committee) ble vedtatt - de to ledende policykomiteene under Rådet på området.
Den mest animerte debatten gjaldt initiativet fra de ni land (IT, ES, BE, FR, BG, HU, CY, GR, LU) som ønsker at EU komplementeres med en sosial erklæring (social declaration). Noen av disse landene krever at det må være visse minimums sosiale standarder i EU - f.eks. krav til minstelønn og til minimumsopplæring. Land, som UK, avviste dette med å understreke at det allerede finnes mimimumsstandarder for arbeidslivet på EU nivå gjennom eksisterende direktiver og at "det ikke var behov for noe mer".
Malta støttet UK og fremhevet at det var opp til hvert enkelt land å avgjøre sine egne sosiale standarder og normer. Ungarn mente at målstyring som metode ikke var egnet til å drive sysselsettingen og sosialpolitikken fremover; det måtte sterkere virkemidler (les: lovgivning) til. Rådet var splittet på behovet for en sosial erklæring, og den ble ikke referert til i konklusjonene. Derimot er det en referanse til minimumsressurser - som gir et langt større handlingsrom. Men ni-landsgruppen tok initiativet til å sette Det Sosiale Europa høyere på dagsorden og for å puste nytt liv i debatten. Kommisjonen kommenterte ikke utspillet fra ni-landsgruppen.
Kommentar:
Et møte som klart viste skillelinjene mellom nord (inkl. øst-Europa bortsett fra Ungarn) og sør i EU - mellom de som mener at EU skal gjøre mer for å høyne EUs sosiale standarder - og de som ønsker at EU gjør (mer enn) nok allerede - resten kan gjøres nasjonalt. Budskapet i key message paper - på tide å levere - er gamle takter. Det synes alle enige om. Men samtidig er det betegnende at det er de landene Kommisjonen mener ikke foretar de nødvendige reformer, som ikke har en aktiv nok arbeidsmarkedspolitikk, som ikke har det passende fleksible arbeidsmarkedet - som krever et mer "sosialt" Europa.
Mange av de landene som ønsker at EU styrker sin sosiale profil har høy ledighet der det er vanskelig særlig for kvinner og unge å komme inn på arbeidsmarkedet. Stillingsvernet er sterkt, arbeidstiden lite fleksibel, dagpengene er ikke tidsbegrenset, byråkratiske hindre demper jobbskaping - sånn kunne det fortsette i følge kritikerne av et mer "sosialt" Europa. Hvordan skal det samtidig skapes flere arbeidsplasser og få flere i jobb for at sosiale velferdsgoder ikke bare skal beholdes, være bærekraftig og til og med bli bedre?
Det er her Kommisjonen mener løsningen ligger i flexicurity. Ja, Kommissær Spidla mener at de nordiske land har funnet denne rette balansen mellom nødvendige reformer, arbeidsmarkedspolitikk, jobbskaping, økonomisk trygghet o.l. - de etterhvert så kjente komponentene i flexicurity. Den setter dermed lit til sin egen rapport om veiledende retningslinjer for flexicurity som skal komme i juni. Men først og fremst må mange land først reformere (deler av sin) sysselsetting/sosial/økonomiske politikk - og det er her utfordringene ligger, og da først og fremst på hjemmebane.
Det må bemerkes at det visst nok bare var Kommisjonen som denne gangen snakket om flexicurity - det har blitt debattert i hele 2006 uten at man har funnet en felles forståelse eller balansegang mellom de ulike komponentene. Forkjemperne for et mer sosialt Europa var i støtet - med sitt budskap om en sosial erklæring som lyktes i å sette temaet høyere på dagsorden. Rådet sto sammen om kampen mot barnefattigdom. Dette seiler opp som Eus sosialpolitiske mål nummer en i 2007 - om det enn er aldri så komplekst.
Demografi stod også for alvor på dagsordenen, og i tråd med at alle land har/er i ferd med å reformere sine pensjonssystemer, blir det sakte men sikkert flere eldre i arbeidslivet. Det nye Forumet for demografi kan bli et møtested for erfaringsutveksling og tiltak som faktisk virker - der bl.a. Norge har gode erfaringer. Men hvordan få flere kvinner i arbeidslivet? Det var det ingen politisk enighet om. Tiltakene, som permisjoner og bedre barnehagedekning, har selvfølgelig en prislapp. Men det synes å gå et idelogisk skille mellom de land som fokuserer på tiltak rettet spesielt mot kvinner med barn (som segmenterer kvinnens rolle som den som har hovedansvaret for å ta seg av barnet) og de som fokuserer på likestilling mellom kjønnene generelt (der barnepass, permisjoner, fleksibel arbeidstid er et felles ansvar for begge foreldrene).