”Rådet jeg, som far, tillater meg å gi også til deg, er å prøve å gifte deg med sønnen til Berlusconi eller en eller annen som ham. Med ditt smil tror jeg nok det kan la seg gjøre.
(Silvio Berlusconi, Tg2 Punto di Vista, 12.03.2008)
Dette var svaret en smilende Silvio Berlusconi nylig ga en ung kvinnelig student som spurte ham om hvordan det er mulig å stifte familie og betjene et boliglån for unge par uten utsikter til fast jobb og sikker inntekt. Til tross for slike sleivspark og gjentatte beskyldninger om korrupsjon og skatteunndragelser, gikk rundt 38 prosent av stemmene i parlamentsvalget, som fant sted den 13. og 14. april, til Berlusconis valgallianse Popolo della Libertà (”Frihetsfolket”). I tillegg gjorde koalisjonspartneren Lega Nord et svært godt valg. Dermed kommer Italias neste statsminister til å hete Silvio Berlusconi. Man kan spørre seg hva det er som gjør Berlusconi så populær.
Rundt 47 millioner stemmeberettigede italienere var kallet til stemmeurnene for å velge representanter til de to kamrene i nasjonalforsamlingen. At det velges i Italia er i og for seg ikke noen stor nyhet, for italienerne er særdeles vant til regjeringskriser. Den påtroppende regjeringen vil bli den 62. etter 2. verdenskrig og den 13. siden innledningen av den 2. republikken i 1992. Disse tallene forteller noe om kjernen til det som mange ser på som det største problemet i italiensk politikk, nemlig et overkomplisert valgsystem som de færreste skjønner noe av og som frem til nå har gjort dannelsen av stabile regjeringskoalisjoner svært vanskelig. Forrige uke var jeg på en debatt med tre fremstående italienske statsvitere og valgeksperter. En av dem, professor Stefano Bartolini, bemerket at ved det forrige valget hadde selv ikke han, som burde ha en godt over middels forståelse for hvordan systemet fungerer, klart å bruke sine to stemmer på en taktisk klok måte. Intrikate politiske institusjoner til tross, det kan ikke bare være utstråling som gjør at så mange italienere faktisk ga sin stemme til Berlusconis valgallianse. I de siste dagen har jeg prøvd å forstå hva det er som gjør at mer enn 12,5 millioner italienere stemte på denne mannen, som etter norsk politisk standard ikke virker særlig tillitsvekkende.
Det som går igjen når jeg snakker med italienere, er bildet av Berlusconi som en framgangsrik og dyktig forretningsmann som har bygd opp sin karriere fra bunnen av til nå å være en av landets rikeste personer. Mange håper at han vil være like fremgangsrik i jobben med å styre Italia som han har vært i å bygge opp sitt finansimperium. Det må også sies at det er tydelige regionale forskjeller hva angår de forskjellige partienes popularitet. Mens Berlusconis PdL, som ventet, fikk flest stemmer i nord og i sør, vant sentrum-venstrekandidaten Walter Veltronis og hans Partito Democratico et flertall av setene i sentral-Italia (i regioner som Toscana, Emiglia-Romagna og Umbria). I Toscana, hvor jeg befinner meg, har venstresiden lange tradisjoner som fortsatt gjør seg sterkt gjeldende. Særlig i de akademiske omgivelsene her ved European University Institute skal det godt gjøres å finne en Berlusconi-tilhenger.
Irene Bueno, en 29 år gammel historiker fra Firenze og aktiv medlem av Partito Democratico, peker på Berlusconis unike mediatekke. Han har evnen til å snakke et språk folk forstår. I tillegg kontrollerer han flere sentrale medier. Hun påpeker også at man må passe seg for å tenke at Berlusconi er dum. Han entret den politiske arena i 1994 og klarte å utnytte et tomrom på den moderate høyresiden av det politiske spektrum etter at mange tidligere sentrale politikere hadde måttet forlate den politiske arenaen i forbindelse med skandalene som ledet til oppløsningen av den første republikken i 1992. I tillegg er det slik at bestemte grupper, slik som selvstendig næringsdrivende og entreprenører, tiltrekkes av Berlusconis liberale skatte- og avgiftspolitikk.
Camilla Salvi, en politisk engasjert italiensklærer her ved universitetet, mener at i tillegg til den problematiske valgloven, er det også andre faktorer som påvirker den generelle mangelen på stabilitet i italiensk politikk. Dagens Italia domineres av en forbruksmentalitet hvor folk har sluttet å engasjere seg sosialt. I stedet for å diskutere politikk på den lokale kafeen eller gå ut på gatene for å demonstrere for saker de tror på, diskuteres det nå over internett. Dette fører til mindre personlig kontakt og synkende sosial tillit. I dette bildet passer Berlusconi inn. Folk har generelt liten tro på politikere som sådan, og Berlusconi skiller seg ut fra mengden. Han fremstår som en virkeliggjørelse av det mange drømmer om. Han har penger og makt, og hans eierskap av fotballklubben AC Milan gir ham i tillegg et positivt sportslig image.
Det var tidlig klart at valgdeltagelsen ville bli lavere enn ved forrige parlamentsvalg i 2006. Den endte til slutt på ca. 80 prosent, det vil si en nedgang på 3 prosent. Denne trenden kommer ikke som noen overraskelse. Skal man forsøke å si noe generelt om stemningen og forventningene som var knyttet til valget, er bildet lite oppløftende. I de siste månedene synes det italienske selvbildet å ha nådd et lavmål, med blant annet mozzarella-krise og søppelberg, i tillegg til vedvarende problemer med et for høyt offentlig budsjettunderskudd og for stor statsgjeld. Hva som kanskje er enda mer urovekkende, er den resignerte stemningen som hersker. Det er knyttet få forhåpninger til at en ny nasjonalforsamling og regjering skal klare å bringe landet ut av den rådende krisestemningen. For et par dager siden beskrev avisen Corriere della Sera valget som ”et ritual uten formål fordi det er uten konsekvenser”. Selv blant høyt utdannede samfunnsvitere her på universitetet var det flere som stilte spørsmålstegn ved om det ville ha noe for seg å avgi sin stemme. I en samtale med sin kamerat Marco satte min italienske venninne og statsviter Costanza ord på det som virker å være en typisk holdning for tiden: ”Det er ikke noe vi kan gjøre! Vi er i Italia…”