Presidentvalget i Russland 2. mars 2008 bød ikke på overraskelser – med full støtte fra Vladimir Putin har Dmitrij Medvedev vunnet en overlegen seier. Man kunne ikke forvente andre resultater da Putin utpekte Medvedev som sin etterfølger. Ukraina, som mange andre land, var imidlertid mer nysgjerrig på endringer i utenrikspolitikken … om det skulle være noen.
Man kan si mye om forholdet mellom Russland og Ukraina, begge land har vært tett tilknyttet hverandre gjennom felles historie og kultur. Mange faktorer spiller fortsatt inn i dette slektskapet. Nå regnes Russland som Ukrainas viktigste handelspartner med over 20 prosent av Ukrainas eksport og 28 prosent av importen (i 2007). Ukrainas største avhengighet er import av olje og gass, som følge av landets store og ineffektive energiforbruk, og denne importen kommer hovedsakelig fra Russland.
På det politiske området er den største begivenheten Oransjerevolusjonen i 2004/2005, hvor ukrainere tok oppgjør med den russisk-vennlige Kutsjma-regjeringen som hadde sittet på tronen helt siden 1994. Det er lett å se at Oransjerevolusjonen har ført til demokratisering i ukrainsk politikk slik demokrati oppfattes i Vesten, men prosessen har vært preget av utallige kriser og konflikter i det politiske miljø mellom presidenten og parlamentet.
Valget i Russland signaliserte videreføring av Putins linje, ikke minst da det ble kjent at Putins kandidatur til statsminister-posten ble støttet av mesteparten av politikerne i den russiske Dumaen. En slik utvikling i Russland etterlater tvil om at det vil åpnes for radikale endringer i forholdet mellom de to naboene i øst. En undersøkelse som nylig ble utført av Instituttet for Russlandsforskning antyder at majoriteten av ukrainere mener at Ukraina ikke kan eksistere uten Russland. Russland har alltid betraktet Ukraina som sin innflytelsessfære; ukrainsk prioritering av å komme i det gode selskap med EU og NATO har derfor blir møtt med avsky. Ukrainas interesse ligger i utviklingen av gode forhold både med Russland og sine vestlige naboer.
Russlands gedigne økonomiske utvikling i de senere år har ført til mange misunnelige ukrainske blikk. Sammenlignet med det turbulente Ukraina virker Russland for mange som en Edens hage. Men hvilken pris betaler Russland for sin økonomiske og politiske stabilitet? Det er et kjent fenomen at den russiske stabiliteten går på bekostning av frihet til å bestemme; landet preges av en lang rekke restriksjoner som i den vestlige delen av verden blir definert som svært autoritære og udemokratiske. Det vil være riktig å definere demokrati som besittelse av valgmuligheter. Å ha flere reelle regjeringskandidater – selv om det er vanskelig å stole på dem, å ha en politisk dialog - selv om det ikke fører noe sted enkelte ganger, og å ha friheten til å bestemme i behold – selv om man ikke bruker den så ofte, er bare noen av karaktertrekk ved å ha et demokratisk styre. Denne situasjonen forutsetter tettere bånd til EU, både politisk og økonomisk.
Medvedev uttrykte nylig at Russland kommer til å gi førsteprioritet til utviklingen av forhold med SUS-land. Dette kan signalisere at Ukraina bør begynne å forberede seg på utforming av strategi som kan tilpasses begge interessesfærer. Etter min mening, hvis Russland fortsetter å presse Ukraina slik det har blitt gjort i senere tid, vil Ukraina bli tvunget til å ta et endelig valg og bestemme seg for hvilket lag det har lyst å spille på.