Oslo-25.11.1905: Etter nesten 100 år med et håpløst flagg, etterfulgt av en kort periode med politisk limbo, ankommer endelig tidligere prins Carl av Danmark sitt nye fedreland hvor han blir mottatt av befolkningen med akklamasjon, hattekasting og energiske håndbevegelser.
Lisboa -05.10.1910: Etter en kjapp revolusjon blir kong Manuel II tvunget til å forlate Portugal, og republikken Portugal blir proklamert. Dette hender kun to år etter det såkalte o regicídio den 31. mars 1908, hvor både kong Carlos I og kronprins Luís Filipe blir drept i et attentat.
To begivenheter innenfor et kort historisk tidsintervall som begge representerer vannskiller innenfor sine respektive lands historier. Her kunne man nok trekke mange interessante paralleller, men i og med at denne artikkelen handler først og fremst om Portugal, så lar vi Norge ligge.
De fleste i dagens Portugal synes å være rimelig fornøyde med å ha en president som statsoverhode. Dagens president, Cavaco Silva, er en aktiv politiker som bruker sin vetorett titt og stadig, og nyter stor respekt blant den gjengse portugiser. Likevel dukker spørsmålet om monarki opp fra tid til annen. Aquilino Ribeiro, en storhet i portugisisk litteratur som av flere er beskyldt for å ha hatt minst én finger med i spillet under o regicídio, ble i fjor innvilget en plass i nasjonalpanteonet, en avgjørelse som utløste protester i gatene. Det samme gjorde parlamentets kontante nei tidligere i år til å erklære 31.mars som offisiell sørgedag. En tre timer lang TV-debatt om republikk vs. monarki, kringkastet av statskanalen i beste sendetid den 31. mars i år, hinter også om at monarkiet er et tema som innehar en viss aktualitet.
Alle som har lest José Saramagos Klosterkrønike har nok fått med seg at Portugal har hatt sin porsjon med underlige skruer som statsoverhoder. Sugerør inn i en ekspansivt voksende statskasse, en god dose med stormannsgalskap og en lei tendens til å gifte seg med sin egen nære familie (Sebastião I hadde for eksempel bare 4 oldeforeldre, i motsetning til de normale 8, deriblant Johanna den gale av Spania) har opp gjennom tiden vist seg som en potent mikstur som blant annet har resultert i et uhørt antall slott og et håpløst forsøk på å erobre Marokko. Dom Duarte Pio, barnebarn av Manuel II, og pretendent til den for tiden ikke-eksisterende tronen, er fremdeles en offentlig person som dukker opp i ulike sammenhenger i det offentlige liv, riktignok med en noe mer moderat sigarføring.
Republikanerne synes naturligvis at gjeninnføring av monarki er en hårreisende idé som ville være ett skritt frem og to tilbake. I land som Irland og USA for eksempel, hvor opprettelsen av republikken er nært knyttet til frigjøringskamp og selvstendighet, ville et slikt skifte vært nærmest en selvmotsigelse. Monarkistene i Portugal mener imidlertid at ordet kongedømme ikke klinger like dårlig i Portugal: Det portugisiske kongehuset og dets omgangskrets er i stor grad assosiert med bragdene under Portugals storhetstid, bragder som portugiserne gjerne minner seg selv og andre om så fort anledningen byr seg. Historikeren Jorge Borges de Macedo argumenterer for at en uklar rollefordeling i statsapparatet var hovedgrunnen bak monarkiets fall. Kongehus og regjering hadde i lengre tid blandet kortene, med det resultat at kongen sto mer og mer fram som en del av regjeringen, og ikke som en representant for folket som på samme tid skulle fungere som korrigerende siste instans i politikken. Republikken Portugal ble, i følge Macedo, unnfanget i kjølvannet av en systematisk kampanje fra republikansk hold, hvor det bevisst, og med stort hell, ble fokusert på å plassere kongen på en politisk partiskala. Ute av stand til å forsvare seg mot anklagene ble kongen raskt isolert som en personifisering av de dårlige tidene, og monarkiet vaklet, snublet og falt..
Det vanligste argumentet som republikanerne trekker frem når man diskuterer monarki er at et lands statsleder ikke skal arve jobben ved fødselen. Monarkistene viser imidlertid til at valg av statsform er langt ifra utslagsgivende for demokrati og økonomisk utvikling. Her rettes pekefingeren gjerne nordover mot Norge, Sverige og Danmark, monarkier som blir oppfattet som grunnleggende demokratiske i tillegg til at de oppviser stabil god økonomisk performance. Dette er for så vidt også mange republikanere enige i – diskusjonen om monarki vs. republikk handler i grunnen mer om følelser og prinsipp. Økonomer sier ofte at det ikke finnes noe sånt som en gratis lunsj. Til dette kan man kanskje svare at det kan så være, men det finnes en del ting som man ikke kan sette en prislapp på også. En av disse tingene er nasjonal identitet. Etter EUs mange institusjonelle krumpsring, hvorav det siste i rekken sågar bærer den portugisiske hovedstadens navn, har unionen på papiret begynt å ligne mer og mer på et land, og skeptikere har tatt til orde for at de enkelte nasjonene i EU gjennom disse prosessene har mistet suverenitet. På samme tid viser spørreundersøkelser at det portugisiske folket i liten grad identifiserer seg med EU-prosjektet. Resultatet er, ifølge monarkistene, at det er i ferd med å oppstå et vakuum i samfunnet som kun herrelandslaget i fotball er i stand til å fylle. De tror at en konge ville kunne være et nasjonalt samlingspunkt i en tid hvor landets politikere i større og større grad må rapportere til Brussel.
Spania er et land som ofte dukker opp når man diskuterer monarki i Portugal. Det er flere likhetstrekk mellom de to naboene (”landet er flatt og vindfullt, så er også folket” – ofte hørt sagt om Ørlandet), og man kan trekke mange historiske paralleller: Begge var kolonimakter med sterke innslag av kleptokrati i statsforvaltningen, begge endte etterpå opp som lærebokeksempler på ressursenes forbannelse og begge tilbrakte deler av 1900-tallet under fascistiske regimer. Men i overgangen fra diktatur til demokrati er det en viktig forskjell: Det ryktes at Franco, helt på tampen, kalte en ung Juan Carlos inn på bakrommet for å spørre ham om han var parat til å lede landet sitt inn i fremtiden. I Portugal var monarkistene en marginalisert gruppe på midten av 1970-tallet, og her var det kommunistene og etter hvert sosialistene som sto frem som den samlende kraften etter diktaturets fall. Kanskje flere søramerikanske statsledere ville fått passet sitt påskrevet dersom meandreringen langs historiens støvete irrganger hadde slått annerledes ut?
Til tross for det som ble hevdet innledningsvis, la oss likevel forsøke å finne en fellesnevner for Norge og Portugal i denne sammenhengen. I diskusjonen monarki vs. republikk kan man kanskje si at de to landene har det til felles at de er diametralt motsatte av hverandre med enkelte felles trekk? Begge landene har beholdt sine styreformer – kongeriket Norge er fremdeles et kongerike og republikken Portugal er fremdeles en republikk. Begge lever i beste velgående, men det eksisterer grupperinger innad i de respektive land som henholdsvis drømmer om Gro – eller kanskje Kåre?- som norsk president eller har forhåpninger om å kunne skrive Portugal uten ”republikken” foran. Men foreløpig står vel neppe verken kong Harald eller Cavaco Silva i umiddelbar fare for å måtte finne seg ny jobb.