I det gamle, sprukne, typisk belgiske smale huset i Rue Franklin i Brussel bor vi fem til sammen: Én franskmann, en spanjol, tre tyskere og meg. Tyskerne snakker høyt. De ler mye. Og ser stygt på meg når jeg kommer ut av badet. Jeg har dusjet for lenge.
..eller så har det ikke gått lang nok tid siden jeg dusjet sist. Ikke nok med det; han ene høye kommer sågar iblant inn på badet mens jeg er der og skrur av kranen mellom tannbørsteskyllingene. Utrolig irriterende!
Det forventes dessuten at jeg balanserer mat fra det iskalde kjøkkenet fire etasjer opp en meget smal trapp til rommet mitt - i stummende mørke. Og jeg gjør det gladelig. Iblant. Når tyskerne ser meg.
- Sløser alle nordmenn like mye, spør han høye en dag.
Han sitter og leser Süddeutsche Zeitung.
- Jeg sløser da ikke så mye! glefser jeg, med hodet ned i skittentøyskurven, i ferd med å fylle maskinen med dagens andre klesvask.
Men, dog: Ikke har jeg, eller har noensinne hatt, bil, ikke bor jeg alene i stort hus eller leilighet som må varmes opp, og er jeg på sjøen bruker jeg heller seil enn motor. Ok, det har hendt et par ganger de siste årene at jeg har foretatt en aldri så liten flytur over et verdenshav, men alt i alt har jeg ikke ansett meg selv å være en versting på området. Snarere tvert imot, litt over gjennomsnittet, vil jeg si. Hjemme har jeg rett som det er puttet aviser i den grønne papirsøppelbøtten på parkeringsplassen utenfor, og ikke sjelden har jeg kastet vinflasker i gjenvinningsbeholderne ved Colletts Café en søndagsformiddag. Til og med når jeg streng tatt ikke har vært helt i form til å bevege meg ned dit. Og sånt er jo bra for miljøet, har jeg lært. Så hvorfor reprimander og dårlig samvittighet?
- I dag leste jeg om Norge på Wikipedia, sier han høye tyske en dag. - Det står at dere ofte lar lyset stå på selv når dere ikke er hjemme - og at dere ikke engang har lysbrytere i en del offentlige bygninger! Nå begynner jeg å skjønne deg…
Han ler overbærende.
- Vi har lysbrytere! utbryter jeg, men slaget er tapt.
Forbruket i Norge ligger høyt over andre OECD-land; vi bruker i gjennomsnitt 23.200 kWh per hode, ifølge Wikipedias tyske sider. Ikke at tallet i seg selv sier meg så mye, men det er altså det aller høyeste energiforbruket i verden. I tillegg har jeg innsett at vår ”kildesortering” i grunnen er et ganske patetisk forsøk, sammenliknet med eksempelvis systemet med gule, blå og hvite sorteringsposer her i Belgia. (Tyskerne har klistret opp lapp på kjøleskapet, så jeg skal huske hva som skal i hvilken pose før disse settes ut på gaten.)
I oktober gikk seminaret Sustainability of Future Energy Supply av stabelen i Tyskland. Det ble åpnet av selveste Kong Harald og hadde også selebert besøk av blant annet olje- og energiminister Åslaug Haga, som holdt foredraget Energy Security and Sustainability - Norway's Role. Mot reisens slutt innrømmet statsråden at vi har en del å lære av tyskerne hva angår energisparing. Og i møte med det norske Brussel-miljøet på EU-delegasjonen her i Brussel mandag denne uken sa hun det rett ut:
- Norge er et land som har en formidabel evne til å sløse med energi, sa olje- og energiministeren.
- Hvorfor? Spør den høye tyskeren jeg bor med og ser bebreidende på meg.
- Vannkraft er en ren energikilde? prøver jeg meg, men blikket endres ikke nevneverdig.
- Det er billig, sier jeg spakt.
Utrolig irriterende! Men de tyske bebreidende øynene kommer til å følge meg og få meg til å bruke lysbryteren oftere og dusjen sjeldnere (- i hvert fall kanskje litt kortere hver gang.) Men å vaske hvite og fargede klær sammen – der går grensen. Jeg krysser fingrene for at de finner en løsning for problemet på Bali denne uken.