Flere land i Europa sliter fremdeles etter den økonomiske krisen, og velferdskuttene står i kø. Skattebetalerne som selv ikke kan sies å være skyld i nedgangen, må lide. Men slik fungerer vel også velferden? Man står sammen i gode og onde dager. Til tross for at hardt arbeidende borgere i EU ofrer sitt, unner medlemmene i Europaparlamentet seg nye, dyre leketøy på skattebetalernes regning, melder Times Online. Leketøyene skal visstnok bidra til å redusere administrasjonskostnadene for Europaparlamentet, men likevel blir det summing i korridorene når de 736 folkevalgte i EU vil investere i iPads. Blant medlemmene selv er det også noe uenighet rundt ideen. En britisk parlamentariker mener det er feil å kjøpe iPads når de eldste medlemmene i Europaparlamentet ikke engang vet hvordan internett fungerer. Hvis så er tilfelle trengs nok mer enn bruksanvisningen for det nye arbeidsredskapet. Kanskje Europaparlamentet heller skulle starte med et internettkurs?
Selv om folk flest er klar over at den økonomiske situasjonen fremdeles er vanskelig, kan det fremstå noe uklart hvordan det egentlig står til for eksempel i finansmarkedet. I mediene de siste ukene har vi kunnet lese om svingninger i markedet og en svak euro. Men hvem har egentlig skylden for denne utviklingen? Vi vet at for eksempel Hellas har hatt sine vanskeligheter, og mye av skylden rettes derfor sydover. Siste uke kunne vi riktignok lese at uavhengige byråer som vurderer sannsynligheten for at et land klarer å betale tilbake sine lån, får kritikk for å være for strenge mot blant andre Hellas. I en kommentar på dn.no kan vi lese at kommissær for det indre marked og tjenester, Michel Barnier, mener at byråene ikke tenkte nok på hvilke konsekvenser det ville få for markedet når Hellas ble nedgradert. Ratingbyråene har tydeligvis mye makt, siden markedet synes å lytte til karaktersettingen de gjør. Hvis et land får dårlig karakter, vil man naturlig nok ikke satse på dette landet. Det fungerer i finansmarkedet som i andre markeder, for eksempel for kultur. Hvis en ny film får terningkast én av de uavhengig og objektive anmelderne, så tar man seg gjerne ikke bryet med å se traileren engang fordi man stoler på at filmen rett og slett er dårlig.
I kommentaren kan vi videre lese at Barnier og andre EU-topper flere ganger har vært inne på ideen om å opprette et eget europeisk kredittvurderingsorgan. På den måten kan vurderingen av europeiske land bli mer korrekt, eventuelt mer passende ut i fra hvilket bilde man vil gi av situasjonen. Toppkarakterer til landene ville i alle fall kunnet bidra til å rettferdiggjøre iPad-kjøp i Parlamentet.
I Norge kan diskusjonen om datalagringsdirektivet nå endelig avsluttes. Det viser seg nemlig at det ikke spiller så stor rolle fra eller til likevel. Ifølge direktør for internett og nye medier i IKT Norge, er mulighetene for å ”gjemme seg” på internett så store at direktivet nesten er meningsløst i forhold til å avdekke alvorlig kriminalitet, skriver aftenposten.no. Flere nettsteder kan tilby den som måtte ønske det en ny IP-adresse fra ett eller annet sted i verden slik at ingen kan spore aktiviteten tilbake til den egentlige IP-adressen. Politiet vil med nye regler kunne be om å få vite hvem som anskaffer seg nye IP-adresser, men nettstedene er ikke pålagt å lagre slik informasjon, så det vil uansett bli vanskelig. Smarte kriminelle vil klare å komme seg unna uansett.
Så kanskje det kan være like greit å la direktivet ligge? Det vil i følge noen ha liten nytte å innføre det, og ved å la være kan Norge stige på popularitetsstatistikken også blant kriminelle. For mange andre er Norge nemlig det nærmeste man kommer paradis på jord, skal vi tro en kommentator i guardian.co.uk.
Et alternativ til direktivet kunne være å spille på de kriminelles skyldfølelse. Ifølge Euractiv.com er introduksjon av et skyldfølelseskort nemlig et triks EU og FN tror vil fungere for å få EUs borgere til å bli grønnere forbrukere. Ved å fremme skyldfølelse vil man forsøke å endre forbrukeres vaner slik at vi blir mer ressurseffektive. Det foreslås å innføre en grense for hvor mye man kan bruke av alt fra kjøtt til flyreiser og plastikk, for å redusere forurensning og avfallsmengden. Tanken bak er at det å ta vare på naturen ikke handler om økonomi, men om verdier.
Hvordan skyldfølelseskortet skal fungere i praksis er noe uklart, men vi kan jo forsøke å tenke oss til det. Alle forbrukere vil få et kort, i lommestørrelse naturligvis, med en liste over alle produkter (og eventuelt tjenester) som befinner seg på listen over ”materiale som er mest ansvarlig for miljøskade”. I løpet av ett år kan man kjøpe et visst antall av hver vare. For hvert kjøp får man et kryss på kortet for å visualisere mengden. Jo flere kryss, desto dårligere samvittighet. Etter hvert kan vi tenke oss at det vil gå konkurranse i dette, og priser vil bli delt ut i henhold til antall kryss på kortet. Hvis ikke dette vil gi resultater, hva vil?
I Brussel er diplomatskilter på bilen regelen mer enn unntaket. Diplomater omringer oss på alle kanter. For mange er diplomatskiltet på bilen nok i seg selv for å akseptere at personen som kjører bilen er viktig ettersom vedkommende nettopp er diplomat. Men hva er egentlig en diplomat? I disse dager arbeides det med å få på plass alle detaljer rundt EUs nye utenrikstjeneste. Det skaper diskusjon om hvem som får æren av å være diplomat, og hva diplomati egentlig er, melder EUObserver. I forbindelse med den nye utenrikstjenesten, har høyrepresentant Ashton vært inne på tanken om å etablere et akademi for EU-diplomati. Spørsmålet er bare hva det skal undervises i der. Selv har hun ingen diplomatibakgrunn. La oss bidra med en hjelpende hånd: Ifølge Riksmålsordboken (1937-1957) defineres diplomati blant annet som ”kunsten å kunne føre underhandlinger med fremmede makter”. Det blir spennende å se hvilke metoder som benyttes i undervisningen når dette skal formidles.