Det Indre Marked
Fra slutten av 50-tallet ble all toll og kvoter på varer gradvis avviklet mellom de daværende medlemslandene i EF, og fra 1. juli 1968 har EF og senere EU vært en tollunion med en felles ekstern handelspolitikk. Men dette var langt fra nok for å skape et felles EF-hjemmemarked med like konkurransevilkår for alle. På midten av 80-tallet var det fortsatt omfattende kontroller på grensene mellom medlemslandene. Dette medførte betydelige kostnader for en bedrift som ønsket å eksportere til et annet medlemsland. Det var også en rekke tekniske handelshindringer i form av nasjonale krav medlemslandene hadde til hvordan produkter skulle produseres og hva de skulle yte. Et produkt kunne derfor ikke automatisk eksporteres til et annet medlemsland uten at det ble tilpasset nasjonale standarder. Dette økte kostnadsnivået og reduserte konkurransen innen EF. Det var heller ikke fri bevegelse av tjenester og arbeidskraft mellom alle medlemslandene.
I 1985 la den nyvalgte EF-Kommisjonen, under ledelse av Jacques Delors, frem en såkalt hvitbok for å skape et indre marked med fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft innen utgangen av 1992. For å klare å etablere dette indre markedet innen tidsfristen man satte seg måtte imidlertid beslutningsprosedyrene i EF endres. Det var ikke mulig å etablere det indre marked på så kort tid hvis de fleste avgjørelser fortsatt skulle kreve enstemmighet. I Enhetsakten (the Single European Act) som ble introdusert i 1986 ble det derfor åpnet for flertallsbeslutninger. 1. januar 1993, samtidig som EF ble EU, var det Indre Marked en realitet.
Etableringen av et Indre EU-marked representerte en betydelig utfordring for EFTA-landene, som på den tiden var Norge, Sverige, Finland, Østerrike, Sveits, Island og Liechtenstein. EFTA-landene hadde frihandelsavtaler for industrivarer med EF. Men ved etableringen av et indre marked ville EFTA-landene relativt sett komme dårligere ut. Det var imidlerid også i EFs interesse å integrere EFTA i det indre marked – de syv EFTA-landene sto for omlag 25 prosent av EFs eksterne handel, og var dermed EFs viktigste handelspartner.
Veien fram til en EØS-avtale
I en erklæring fra et felles EF – EFTA ministermøte i Luxembourg i 1984 nevnes muligheten for å etablere et "European Economic Space". Kommisjonspresident Delors fulgte opp i en tale i Europaparlamentet i 1989 med å foreslå en ny form for samarbeid mellom EF og EFTA. Delors mål for et nytt samarbeid var felles beslutninger og administrative institusjoner. EFTA-landene reagerte positivt på Delors tale, og formelle EØS-forhandlinger startet i juni 1990. Forhandlingene pågikk frem til mai 1992 da en avtale ble undertegnet. I mellomtiden hadde EFTA-landene Finland og Sverige søkt medlemskap i EF. Østerrike søkte EF-medlemskap allerede i 1989, mens Sveits og Norge sendte sine søknader i hhv. mai og november 1992.
EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. Da hadde allerede Sveits i en folkeavstemning sagt nei til til å delta i EØS. Et flertall av norske velgere sa nei til EU-medlemskap i november 1994, mens Sverige, Finland og Østerrike ble medlemmer av EU i januar 1995. Fra samme dato ble EFTA-landet Liechtenstein en del av EØS-samarbeidet som dermed bestod av Norge, Island og Liechtenstein på EFTA-siden.
Utvidelse av EU og EØS - 2004
Norge støttet utvidelsen av EU og ga også økonomisk støtte til kandidatlandenes forberedelser på medlemskap i EU og EØS. Tsjekkia, Polen, Litauen, Latvia, Estland, Slovakia, Slovenia, Ungarn, Malta og Kypros ble en del av EØS-samarbeidet da de trådte inn som fulle medlemmer fra mai 2004. En avtale om vilkårene for deres deltakelse i EØS ble underskrevet i november 2003.
Det ble etablert en EØS-finansieringsordning og en egen norsk finansieringsordning. For perioden 2004 - 2009 bidro Norge årlig med omlag 230 millioner euro i EØS-midler til sosial og økonomisk utvikling i de ti nye medlemslandene samt Spania, Hellas og Portugal.
Ny utvidelse 2007
EU og EØS ble utvidet med Romania og Bulgaria i 2007. For perioden fram til og med 2009 bidro Norge med til sammen rundt 1,1 milliarder kroner til sosial og økonomisk utvikling i de to landene. Nær halvparten av støtten gikk til samarbeidsprogrammer mellom Norge og mottakerlandene. Mens resten, omlag 580 millioner kroner, ble kanalisert gjennom den eksisterende EØS-finansieringsordningen.
På Europaportalen kan du lese mer om det økonomiske bidraget fra EØS/EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein til Romania og Bulgaria for perioden 2007-2009.
Ny programmodell 2009-2014
Først 28. juli 2010 underskrev Norge og EU avtalen om EØS-midler for perioden 2009-2014. Norge har forpliktet seg til å fortsette bidragene til å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller i EØS-området. Det er satt av i alt 1,78 milliarder euro i femårsperioden. Norges andel av bidraget er på 97 prosent.
Det er laget en ny programmodell for EØS-midlene 2009-14 for å fokusere innsatsen. Støtten fordeles på programmer innenfor prioriterte sektorer. I forhandlinger mellom mottaker- og giverlandene er det satt klare målsettinger for hvilke resultater som skal oppnås.
Støtten er konsentrert til sektorer som er viktige for Norge og prioritert av EU-landene. Minst 30 prosent av pengene skal fordeles på programmer innenfor miljøsektoren. Minst 10 prosent er satt av til frivillige organisasjoner gjennom NGO-fond i hvert mottakerland. Dette er en unik satsing som gjør Norge til en av de aller største bidragsyterne til det sivile samfunn i Sentral-Europa. Vi intensiverer satsingen på å bekjempe vold mot kvinner. I flere land er det også avtalt å sette av penger til å bedre forholdene for minoriteter.
Andre satsingsområder: grønn innovasjon, justissamarbeid, forskning, helse og sosial dialog og trepartssamarbeid.
For å styrke relasjonene mellom Norge og mottakerlandene opprettes det langsiktig samarbeid mellom norske offentlige institusjoner og partnere i mottakerlandene innenfor en rekke sektorer. Det er også en målsetting å engasjere norske partnere i enkeltprosjekter.