Bakgrunn og prioriteringer i EUs politikk
EUs felles fiskeripolitikk (CFP), som sist ble endret i 2002, har ikke gitt de ønskede resultatene. Dette er også bakgrunnen for at Kommisjonen i juli 2011 la frem et omfattende forslag til en ny felles fiskeripolitikk for EU i den neste 10-årsperioden (2013 – 2022). Hovedproblemene er at bestandssituasjonen for mange fiskebestander er urovekkende og at flåtekapasiteten fortsatt er altfor stor. Dette gjør at lønnsomheten i fiserinæringen er veldig lav, og den er i stor grad avhengig av offentlige subsidier. Reformforslaget vil etter Kommisjonens vurdering bidra til å snu disse trendene. Kommisjonen legger stor vekt på bærekraftig fiske i forslaget, og foreslår at bærekraftig uttak blir juridisk forpliktende i den nye CFP. Det foreslås også å gradvis innføre et utkastforbud, at det skal innføres et omsettelig kvotesystem i alle medlemsland og at støtteordninger til kondemnering av fiskefartøy skal fases ut. Det foreslås også større grad av regional forvaltning av utøvelsen av fiske for å få bukt med detaljstyring fra Brussel. Behovet for en revidert fiskeripolitikk er akseptert av de fleste medlemsland, Europaparlamentet og av Europakommisjonen, men Kommisjonens forslag har skapt mange reaksjoner. Europaparlamentet og Rådet behandler nå Kommisjonens forslag, som etter planen skal tre i kraft fra 2013. Kompleksiteten i forslagene samt Lisboa-traktatens krav til enighet mellom Rådet og Europaparlamentet vil imidlertid trolig føre til at prosessen drar noe ut i tid.
Fra norsk side har en støttet reformforslaget fra Kommisjonen, og vært særlig opptatt av behovet for å få på plass et utkastforbud i EU-farvann og en mer effektiv strukturtilpassing for å håndtere overkapasiteten.
Et bærende prinsipp i CFP er prinsippet om relativ stabilitet. Det innebærer at de enkelte land får samme relative andel av EUs totale fiskekvoter hvert år. Videre skal CFP bidra til modernisering av fiskeflåten, samtidig som støtte til slik modernisering forutsetter at fangstkapasiteten reduseres. Les mer om samarbeidet mellom Norge og EU innenfor ressursforvaltning her. For mer informasjon om CFP vises det til hjemmesidene til Europakommisjonens generaldirektorat for maritime spørsmål og fiskeri (DG MARE) som en finner her.
Overholdelse av regelverket er en avgjørende faktor for bærekraftig høsting. Med hensyn til fiskerikontroll er det et åpenbart potensiale for forbedring, og EU innførte en ny omfattende kontrollforordning som skal trådte i kraft 1. januar 2010.
EU har også innført en ny forordning som setter nye og strenge krav til dokumentasjon for at fisk som importeres er lovlig fanget og stammer fra et bærekraftig fiske. IUU-forordningen (establishing a Community system to prevent,deter and eliminate illegal, unreported and unregulated fishing) trådte i kraft 1. januar 2010. EU er verdens største sjømatmarked hvor 65 prosent av fisken er importert. Det er anslått at det årlig omsettes IUU-fisk for cirka en milliard euro i EU. IUU-problematikken står for øvrig høyt på den internasjonale dagsorden og EU er på ingen måte alene om å ta tak i dette. I Norge har det over lengre tid vært gjennomført tiltak i dette øyemed. Norge var det første tredjelandet som inngikk en avtale med EU om samarbeid i forhold til IUU-forordningen. Se mer om IUU-forordningen her.
Fiskerisamarbeidet EU - Norge
Norge er verdens nest største sjømateksportører, og EU er det viktigste markedet for denne eksporten med en markedsandel på nært 60 prosent. Samarbeidet med EU på fiskeriområdet er derfor av stor betydning, selv om forvaltningen av fiskeriressurser ikke er en del av EØS-avtalen.
Fiskerisamarbeidet mellom EU og Norge er basert på en rammeavtale fra 1980, og på grunnlag av denne avtalen inngås det årlige kvoteavtaler om fiske på fellesbestander i Nordsjøen. Gjennom kvoteavtalene bytter dessuten Norge og EU kvoter på bestander utenfor Nordsjøen også. Dette innebærer at EU får kvoter i norske farvann i Nordsjøen, Barentshavet og ved Jan Mayen, mens Norge får kvoter i EU-sonen i Nordsjøen, vest for de britiske øyer og ved Grønland. I tillegg til kvoteforhandlinger diskuteres også andre forvaltningsspørsmål og kontrollsamarbeid. De siste årene har det vært ekstra fokus på spørsmål knyttet til beskatningsmønster og kontrollsamarbeid mellom Norge og EU. Dette for å prøve å redusere utkast av fisk og for å bekjempe det ulovlige, uregistrerte og uregulerte fiske som blant annet foregikk i Barentshavet for noen år siden. Norge og EU forvalter dessuten fiskeressursene i Skagerrak sammen på grunnlag av en rammeavtale fra 1966. I tillegg møtes Norge og EU i multilaterale forhandlinger også når det gjelder makrell, kolmule og norsk vårgytende sild. Til sist samarbeider Norge og EU om forvaltningen i internasjonale farvann sammen med andre land gjennom regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner (blant andre NEAFC og NAFO).
Handel med fisk og fiskeprodukter
Som en følge av EØS-avtalens protokoll 9 og andre bilaterale avtaler har Norge tollfri handel med EU for flere hvitfiskprodukter og tollreduksjoner på mange andre produkter. Protokoll 9 gir ikke tollnedsettelser på en rekke viktige produkter. Det gjelder reker, makrell, sild, laks, kamskjell og sjøkreps. Her opprettholder EU importtoll som avhenger av bearbeidingsgraden på produktet. For eksempel ilegges hel, fersk laks 2 prosent toll, mens røkt laks møter 13 prosent toll i EU. Handel med disse produktene (blant annet makrell, reker og sild) reguleres av en rekke tollfrie kvoter som EU har åpnet etter de siste års EU-utvidelser og bortfall av EFTAs frihandelsavtaler, for eksempel i Øst-Europa.
Protokoll 9 regulerer også andre forhold, herunder bestemmelser om uhindret adgang til partenes havner, forbud mot kvantitative importbegrensninger. Den har også bestemmelser som søker å begrense bruken av antidumpingtiltak og beskyttelsestoll, men har i praksis hatt svært begrenset verdi.
Den manglende beskyttelsen mot slike handelspolitiske tiltak har særlig hatt betydning for handelen med oppdrettslaks hvor EU over en periode på 20 år enten har hatt løpende tiltak mot norsk laks, eller har truet med slike tiltak. I dag møter ikke norsk oppdrettsnæring handelshindrende tiltak på EU-markedet, bortsett fra ordinær toll. For Norge betyr dette at normale handelsvilkår igjen er opprettet for vårt viktigste marked.
Les mer om handel med fiskeprodukter mellom Norge og EU her og om fiskeriforvaltningssamarbeidet her
Akvakultur
Våren 2009 vedtok EU en ny akvakulturstrategi. Denne avløste strategien fra 2002. Bakgrunnen var at man i forhold til 2002-strategien hadde nådd noen av målene, og da spesielt hensynet til å frembringe helsemessig trygg mat, god fiskehelse og velferd. Men med hensyn til målene om økt sysselsetting og produksjon hadde man derimot feilet. Samtidig har den globale produksjonen skutt fart. Akvakultur er globalt den raskest voksende matproduksjonssektor, mens man i EU står på stedet hvil (total produksjon er 1,3 millioner tonn). I en verden hvor behovet for sjømat er sterkt økende og hvor denne økningen bare kan komme fra akvakultur, er det nødvendig å ta tak i dette.
Kontakt fiskerirådene ved EU-delegasjonen:
Jan Frederik Danielsen: jafd@mfa.no, tlf.: + 32 (0) 2 238 74 41
Rune Dragset rudr@mfa.no, tlf.: +32 (0) 2 238 74 25
(Oppdatert september 2011)