Bakgrunn og prioriteringer i EUs politikk
På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. Den felles jordbrukspolitikken (CAP) har senere gjennomgått flere reformer. Den mest omfattende endringen i CAP ble vedtatt i 2003 og igangsatt i 2005 og 2006. Hovedgrepet i reformen var en overgang fra produksjonsavhengige til produksjonsuavhengige tilskudd. Les mer om CAP her.
Det legges økt vekt på bygdeutvikling som en del av landbrukspolitikken i EU. I 2005 vedtok landbruksministrene et nytt regelverk for bygdeutvikling, en forenkling av tidligere regelverk på området. EU legger også opp til en overføring av midler fra markedsordninger og direkte støtte til bygdeutvikling (modulation). Med bakgrunn i det nye regelverket og en felles strategi for bygdeutvikling utvikler medlemslandene nasjonale planer som danner grunnlaget for deres prioriteringer på området.
Den siste mini-reformen i CAP har fått navnet ”Helsesjekken”. Den omfatter en del nye miljømål og annet under tverrvilkårene (Cross Compliance) og under bygdeutviklingstiltak. Mest kontroversielt i denne reformen var utfasingen av produksjonskvotesystemet for melk som ble bekreftet gjennomført. Melkeproduksjonen blir kvotefri fra i EU fra 2013.
Kommisjonen arbeider nå med en gjennomgripende reform av Den felles jordbrukspolitikken. For Dacian Cioloş, som er ny jordbrukskommissær fra 2010, er dette det viktigste arbeidet. Et første offisielt forslagsdokument ble publisert i november 2010 og kan leses her. De fleste aktører har ønsket dokumentet velkommen som et godt utgangspunkt for arbeidet. De mest sentrale temaene er at direktestøtte til bønder skal endres og inkorporeres i ett system som gjelder for alle. Forslaget betyr blant annet at den historiske støttemodellen skal fases ut. I det nye systemet skal det være mulig å behandle ulike regioner og ulike typer bruk forskjellig. Det skal være begrensning eller tak på maksimal støtte, ”rike” bønder skal ikke ha samme muligheter som før. Det sies også at støtten skal siktes tydeligere inn mot ”aktive bønder” uten at begrepet defineres nærmere. Pilar 2 kommer til å bestå og LFA-støtten forblir en del av denne. Det er også forventninger til noen mer målrettede virkemidler for prioriterte målsettinger, blant annet miljømål. Miljøkommissær Janez Potočnik, som har kritisert den nåværende jordbrukspolitikken, er fornøyd med forslaget som et utgangspunkt for debatt.
EUs landbrukspolitikk utgjør i dag om lag 40 prosent av fellesskapets budsjett. Denne andelen skal i henhold til vedtatte planer reduseres noe. Det er fortsatt uklart hvordan EU-budsjettet vil utvikle seg i neste langtidsperiode. Kommisjonens president José Manuel Barroso har tidligere sendt signaler om at både CAP-budsjettet, den britiske rabatten og andre budsjettposter skal gjennomgås på nytt med sikte på å tilpasses Europa 2020-strategien for vekst og sysselsetting. Dette er meget sensitivt og det er sterke interesser knyttet til de ulike elementene i budsjettet.
EU har ingen felles skogpolitikk, men det finnes en felles skogstrategi. Støtte til ulike skogtiltak er innarbeidet i regelverket for bygdeutvikling. Skogpolitikken i medlemslandene blir også påvirket av miljø-, distrikts-, energi- og næringspolitikken. I 2006 la Europakommisjonen fram et forslag til handlingsplan for skogsektoren. I 2010 ble det politisk enighet mellom Rådet og Europaparlamentet om et regelverk for virksomheter som omsetter tømmer og treprodukter i EU.
Norges deltakelse
Landbruk er ikke en del av EØS-avtalen, med unntak av veterinære saker. EFTA og EU har imidlertid inngått en bilateral avtale om handel med bearbeidede landbruksvarer (Protokoll 3) og Norge og EU har en bilateral avtale om handel med basislandbruksvarer (Artikkel 19) som begge er inkludert i EØS-avtalen.
Protokoll 3 omfatter tollsatser for bearbeidede landbruksprodukter på en måte som tar hensyn til prisforskjeller mellom EU, Norge og Island på basislandbruksprodukter. Nåværende avtale trådte i kraft i november 2004 og fungerer fortsatt godt med økt handel av bearbeidede varer som resultat.
Artikkel 19 er en bilateral avtale om handel med basislandbruksvarer inngått mellom Norge og EU. Den gamle avtalen som ble iverksatt i 2003 gjelder fortsatt ved inngangen til 2011. Men i 2010 ble en ny forhandlingsrunde med økte kvoter innen ost, kjøtt og andre produkter sluttforhandlet. Denne avtalen vil tre i kraft i 2011 når ratifikasjonsprosessen i EU og Norge er sluttført. I henhold til avtalen skal partene møtes med to års mellomrom for å gjennomgå handelen med basislandbruksprodukter.
I tillegg til den direkte virkningen av handelsavtalene med EU, er utviklingen i felleskapets landbrukspolitikk av indirekte betydning for norsk landbruk og matindustri.
I de siste årene har spørsmål knyttet til matvaremarkedets funksjon og markedsmakt kommet sterkt på EUs agenda og da Kommisjonen i 2010 opprettet Høynivåforumet for en bedre fungerende verdikjede for mat ble Einar Steensnæs invitert til å delta som observatør i kraft av sitt verv som leder for det norske matmaktutvalget som har mange elementer fells med EUs agenda.
Kontakt landbruksråd Bjørn Eidem ved EU-delegasjonen: bjei@mfa.no, tlf +32 (0) 2 238 74 49
(Oppdatert januar 2011)
.