Bakgrunn og prioriteringer i EUs politikk
Samordning av den økonomiske politikken har stått sentralt på EUs dagsorden helt siden etableringen i 1957. For å få full gevinst av politisk og økonomisk integrasjon så man det som nødvendig at det ble dannet et felles marked for varer, tjenester, kapital og personer. Videre har en felles valuta vært vurdert som et nødvendig instrument for slik integrasjon. Dette var tredje og siste fase av den Økonomiske og Monetære Union (ØMU), som trådte i kraft 1. januar 1999. Fra denne datoen har deltakerlandene i euroområdet hatt en felles valuta og en felles pengepolitikk styrt av Den europeiske sentralbanken (ESB). Nåværende president i ESB er italieneren Mario Draghi.
Eurosedler og -mynter ble innført 1. januar 2002. For å bli medlem må et land oppfylle bestemte krav knyttet til blant annet statsgjeld, budsjettunderskudd og inflasjon (Maastricht-kriteriene). I dag har 17 land innført euro. Innføringen av den felles valutaen har også økt behovet for en nærmere samordning av den økonomiske politikken i euroområdet. Dette skjer i Eurogruppen, der finansministrene i euroområdet diskuterer særlig ØMU-relevante temaer. Formelle vedtak blir imidlertid kun fattet i Ecofinrådet, selv om stemmereglene avhenger av hvorvidt man stemmer over saker som kun gjelder euroland eller saker som berører alle medlemslandene.
Retningslinjene i Stabilitets- og vekstpakten (SVP) er hovedelementene i Ecofins overvåking og samordning av medlemslandenes økonomiske politikk. Stabilitets- og vekstpakten skal bidra til å sikre robuste offentlige finanser og en stabil økonomisk utvikling også etter at landene har innført euro. Land med et budsjettunderskudd på mer enn tre prosent av BNP underlegges en underskuddsprosedyre for å bringe underskuddet ned til et forsvarlig nivå. Dersom dette ikke gjøres innen vedtatte frister, kan vedkommende medlemsland bli ilagt sanksjoner.
De overordnede retningslinjer for den økonomiske politikken (Broad Economic Policy Guidelines, BEPG) er også sentrale for samordningen av den økonomiske politikken. BEPG gir retningslinjer for bærekraftige offentlige finanser, økonomisk vekst og makroøkonomisk stabilitet. BEPG omhandler både den økonomiske politikken på EU-nivå og hos det enkelte medlemsland, blant annet utviklingen i de offentlige finansene og sysselsettingen, avskaffelse av skadelig skattekonkurranse og statsstøtte. En målsetting er å bedre virkemåten til vare-, tjeneste-, arbeids- og kapitalmarkedene. Landene må forholde seg til de felles målene og rammene for den økonomiske politikken, men de kan selv velge hvordan de vil innrette sin politikk for å oppnå målene. Retningslinjene er altså bare anbefalinger. BEPG ble tidligere gitt som årlige anbefalinger. Etter omleggingen av Lisboastrategien i 2005 inngikk disse sammen med sysselsettingsretningslinjene i de såkalte integrerte retningslinjer.
Etter den økonomiske krisen i 2008 og 2009 så EU behov for en sterkere samordning av den økonomiske politikken mellom medlemslandene, særlig med tanke på styrket budsjettkonsolidering og kontroll med gjeldsutviklingen i EUs medlemsland. Et tiltak som allerede er vedtatt, er etableringen av ”Det europeiske semester”, som innebærer at landene må levere planer for neste års budsjett til Europakommisjonen allerede i mars det foregående året. Slik skal Europakommisjonen og Ecofin kunne gi anbefalinger og advarsler til land allerede i forkant av budsjettbehandlingene i de nasjonale parlamentene. Innføringen av ”Det europeiske semester” er en styrking av Stabilitet- og vekstpaktens forebyggende gren.
Europakommisjonen la i september 2010 fram seks lovforslag om styrket økonomisk styring, blant annet om sterkere oppfølging av makroøkonomiske ubalanser og sterkere budsjettkonsolideringstiltak.
Finanskrisen medførte også andre endringer i det økonomiske samarbeidet og den institusjonelle styringen. Som en følge av stor uro knyttet til voksende statsgjeld i flere medlemsland ble det våren 2010 opprettet to midlertidige ordninger for makrofinansiell støtte til euroland med betalingsproblemer, henholdsvis European Financial Stability Facility (EFSF) og European Financial Stability Mechanism (EFSM), som kan gi finansiering til kriserammede euroland under streng kondisjonalitet. Stats- og regjeringssjefene i EU vedtok på toppmøtet 24. og 25. mars 2011 en traktatendring som muliggjør opprettelsen av en permanent krisefinanseringsfasilitet, European Stability Mechanism (ESM), som skal ha en effektiv utlånskapasitet på totalt 500 milliarder euro med ikrafttredelse 1. juni 2013, gitt ratifisering i alle medlemsland.
Norsk deltakelse
Norge deltar ikke i samordningen av EUs makroøkonomiske politikk. Om lag 70 prosent av Norges utenrikshandel skjer med EU, og Norge er for øvrig tett sammenvevd med europeiske økonomier. Norge har derfor betydelig interesse av at det føres en stabilitetsorientert politikk med sikte på høy vekst og sysselsetting. Norske myndigheter har regelmessige møter med representanter fra medlemslandene og Europakommisjonen om økonomiske og pengepolitiske saker, både på politisk nivå og embetsnivå.
Fagråd for økonomisk politikk ved EU-delegasjonen er finansråd Lars-Erik Østby, telefon: +32 2 238 7 475, e-post: leos@mfa.no
Nærmere informasjon om EUs økonomiske og monetære politikk finnes her (Europakommisjonens generaldirektorat for økonomiske og finansielle saker) og her (Den europeiske sentralbanken).
(Oppdatert april 2011)