Utestasjoneringsdirektivet har gått fra å være et minimumsdirektiv til å bli et maksimumsdirektiv, heter det i en rapport fra den svenske MEPen Jan Andersson. Venstresiden i Europaparlamentet ønsker nå en endring av direktivet, som nylig har stått i sentrum av flere kontroversielle rettsavgjørelser. 29. mai var rapporten oppe til debatt.
04.06.2008 :: På eget initiativ har Europaparlamentets arbeids-og sosialkomite initiert en rapport som omhandler konsekvensene av de nylig avsagte arbeidsrettsdommene fra EF-domstolen (Laval/Viking Line og Ruffert) har eller kan ha på kollektivavtalesystemet. Saksordfører er lederen for komiteen: Jan Andersson (svensk sosialdemokrat). Rapporten ble debattert for første gang i EP den 29. mai. Tilstede på debatten var også representanter fra LO, NHO og Unio, og en Stortingsrepresentant (fra AP).
Rapporten er nå ute til høring, og endringsforslag kan stilles innen 9. juni. Rapporten i sin endelige form vil vedtas i plenum til høsten. Rapporten vil ikke ha noen juridisk betydning, men kan legge et politisk press på Kommisjonen mht. evt. revisjon av utestasjoneringsdirektivet. Kommisjonen har p.t. ingen planer om å foreslå en revisjon av direktivet, og det er heller ikke noe uttalt krav fra medlemslandene. Rådskonklusjoner om utestasjoneringsdirektivet skal vedtas på arbeidsministermøtet 9. juni. Men dette vil omhandle behovet for mer administrativt samarbeid mellom landene, og om mer utveksling av informasjon.
Rapporten:
Jan Anderssons hovedpoeng er at utestasjoneringsdirektivet, som annen arbeidsrett på EU-nivå, var ment som et minimumsdirektiv der det enkelte medlemsland selv kunne bestemme hvilke ekstra goder landet ville gi utsendte arbeidstakere. EF-domstolen har nå tolket minimum som et maksimum, mener Andersson, dvs. at annen avtalt lønn utover minimum ikke kommer utenlandsk utsendt arbeidskraft tilgode. Dette var ikke det lovgiverne hadde ment da direktivet i sin tid ble vedtatt, og EF-domstolen har dermed foretatt en fortolkning som ikke var i tråd med intensjonen til den lovgivende makt, påpeker saksordføreren. Dommene tar heller ikke hensyn til ILO-konvensjon nr. 94 om sosiale klausuler. "Lik lønn for likt arbeid" innenfor samme land, er et absolutt krav; og ord som likebehandling og ikke-diskriminering ble hyppig brukt da Andersson presenterte rapporten sin.
Fordi Andersson mener domstolen har tolket direktivet i strid med det lovgiverne tenkte da det ble vedtatt, ber han nå Kommisjonen ta initiativ for å endre direktivet slik at likebehandling mht. lønn blir tydeligere. Samtidig ber han Kommisjonen om å foreslå en grense for hvor lenge en arbeidstaker kan være utsendt, og han krever at det må uttrykkes klarere at medlemsland og fagforeninger "ikke forbys" å tilby bedre arbeidsforhold enn lovfestet minimum.
Debatten:
Debatten foregikk i regi av arbeids-og sosialkomiteen. Ca. 20 medlemmer tok ordet, som nesten alle støttet Jan Anderssons rapport. Dette var, naturlig nok, hovedsaklig partifeller av Andersson eller andre medlemmer på venstresiden. Få fra de konservative og de liberale var til stede og tok ordet; debatten var dermed preget av litt for lite dynamikk. Og selv om det var bred enighet blant de fremmøtte, er det likevel de konservative og liberale som har flertall i EP, og disse fremhever gjerne at direktivet ikke trenger å revideres, men heller må implementeres bedre på nasjonalt plan. Unntaket i debatten var rapportens "skyggesaksordfører"; en polsk MEP fra de konservative som mente at EP ikke hadde myndighet til å kritisere EF-domstolen, at Sverige og Tyskland var i utakt med direktivet og at rapporten kunne skape spenninger mellom nye og gamle medlemsland og fremhevet betydningen av at det Indre Markedet måtte fungere bedre.
Andersson sa seg enig at utestasjoneringsdirektivet kunne vært bedre implementert i Sverige og i Tyskland, men spurte hvorfor Sverige skulle endre sin velfungerende arbeidslivsmodell. Samme toner kom fra Danmark der sosialdemokraten Ole Christensen retorisk spurte hvorfor Danmark skulle endre sin arbeidslivsmodell, nå flexicuritymodell, med røtter fra 1895, som nå fremheves som et ideal for hele Europa. Kommisjonen kom med lite nytt: Den mente at utestasjoneringsdirektivet inneholdt et solid nivå av beskyttelse for utsendte, men at bedre tilsyn med direktivets virkemåte måtte til. Kommisjonen varslet ingen revisjon av direktivet ei heller ville den foreslå å innføre en maksimumsgrense på utestasjonering.
Veien videre:
Utestasjonering blir ett av temaene på EPSCO-møtet 9. juni (rådsmøte for arbeidsministere) der rådskonklusjoner skal vedtas om mer administrativt samarbeid. En ny høynivå gruppe skal etableres i løpet av året. Endringsforslag til Anderssons rapport publiseres i juni. Danmark skal presentere sin tolkning av de tre dommene og konsekvenser for dansk arbeidsliv senere i juni. Sverige vil presentere sin rapport sannsynligvis til høsten. Mao. - debatten om utestasjoneringsdirektivet og de tre dommene er langt fra over.
Gustav Solvang