A | A | A
Go to English site

Utvikling og bistand

bistand.acc.EC.Audiovisual.Services.jpg Foto: Foto: EC Audiovisual ServicesBistand. EU. Foto: Foto: EC Audiovisual Services

14.09.2010 // EU og EUs medlemsland bidrar i dag med over halvparten av all offentlig utviklingshjelp i verden. Dette gjør EU til verdens største bistandsyter. Samtidig er EU den viktigste handelspartneren for en rekke utviklingsland. EU er derfor en viktig partner for Norge på utviklingsområdet.

EUs prioriteringer
EUs utviklingsbistand når over 160 land og dekker mange arbeidsområder. Målet med EUs utviklingspolitikk er å fremme en bærekraftig økonomisk utvikling som søker å bekjempe fattigdom i utviklingsland og integrere disse landene i verdensøkonomien. EU søker også å fremme utviklingen av demokrati og rettstatsprinsippet, samt å fremme menneskerettigheter og grunnleggende friheter.

I ”The European Consensus on Development”(2005), som er EUs utviklingsstrategi, fokuseres det på at EU skal bistå mottakerlandene i å gjennomføre egne prinsipper og strategier for fattigdomsbekjempelse. Det er enighet i EU om å yte mer og bedre bistand, både gjennom økte bevilgninger og bedret effektivitet. Bedre giverkoordinering er et felles mål. Utviklingsstrategien er vedtatt av Rådet, Europakommisjonen og Europaparlamentet.

Det er Europakommisjonen som utøver fellesskapets utviklingspolitikk, og har som oppgave å bedre, kvalitetssikre og måle resultater. I Kommisjonen er Generaldirektoratet for utvikling (DG DEV) og EuropeAid Cooperation Office ansvarlig for gjennomføringen av EUs bistandsprogrammer. Bistandspolitikken finansieres dels av EUs regulerte budsjett, og dels gjennom bidrag fra medlemslandene til Det europeiske utviklingsfondet (EDF). Kommisjonen administrerer et årlig bistandsbudsjett på ca. 9,6 milliarder euro, hvilket utgjør en femtedel av EUs totale offentlige bistand.

EUs bistand var opprinnelig sentrert rundt medlemslandenes tidligere kolonier i Afrika, Vestindia og Stillehavet. Nå er bistanden blitt global. 2/3 av støtten går til Sentral- og Øst-Europa og landene i det tidligere Sovjetunionen, Balkanlandene, Midtøsten, Middelhavsregionen, Asia og Latin-Amerika. Det gis ikke bare støtte til utvikling, men også til gjenoppbygging, oppretting av institusjoner, makroøkonomiske programmer og fremming av menneskerettighetene.
Europakommisjonen oppfordrer medlemslandene til stadig å øke volumet til utviklingsbistand, "aid for trade" og bistandseffektivitet slik EU har lovet i Monterrey, Doha og i "European Consensus for Development". OECDs statistikk viser at EU er verdens ledende donor på utviklingssiden med hele 57 prosent av den totale bistand til tredjeland til hele 150 land, regioner og organisasjoner. EUs selvpålagte mål er 0,5 prosent av BNI innen 2010 og deretter opp på det nivået FN ønsker; 0,7 prosent av BNI innen 2015.

Kommisjonen har foretatt en restrukturering av viktige prinsipper i utviklingsbistanden siden rapporten; "Development and Humanitarian Assistance of the European Union; An Evaluation of the Instruments and Programme Managed by the European Commission" kom ut i 1999. På den tiden var Kommisjonens beslutningssystem og administrasjon av bistanden temmelig sentralisert.
 
I 2001 startet Kommisjonen et reformarbeidet på utviklingsfeltet. Kommisjonen arbeider ut i fra parolen "more, better and faster aid". EUs overordnede mål i utviklingspolitikken et at; bistanden skal bli mer effektiv, og at det skal være mer sammenheng - koherens mellom ulike politikkområder, godt styresett og sist men ikke minst at "Code of Conduct on Division of Labour in Development Policy" tilsier en arbeidsfordeling mellom aktørene". For at bistanden skal være forutsigbar har EU en finansiell planleggingshorisont fra 2007- til 2013. Kommisjonen har en høy profil på endringer for å få bistanden bedre fram til mottaker. Målet med "Code of Conduct on Division of Labour in Development Policy" er å gjøre EUs utviklingspolitikk og gjennomføring mer effektiv og kapabel til å møte egne og internasjonale mål på utviklingsområdet og en hensiktsmessig arbeidsfordeling; hvem gjør hva, hvor og hvordan. Målet er ikke å begrense medlemsstatenes rolle, men å kapitalisere på deres erfaringsgrunnlag og viten i de områdene de kjenner best.

I oppfølgingen av Paris-erklæringen, egne strategier for utvikling (European Consensus, EU Africa Strategy m.fl.) har Kommisjonen fremmet og vedtatt forslag til samordning og ansvarsfordeling mellom medlemsland og Kommisjonen. Det er tatt et langt skritt i forenkling i samordnings-, arbeids-, og ansvarsfordelingen i gjennomføring av de internasjonalt vedtatte mål for utviklingspolitikken. Første skritt er begrensningen i antall donorer som opererer i et land. I Tanzania er det per i dag over 600 prosjekter i helsesektoren, langt de fleste innen bekjempelse av HIV/AIDS. I Kenya kjøper 20 donorer medikamenter gjennom 13 ulike salgsrepresentanter.
 
Det neste skrittet er begrensningen til to (i noen tilfelle tre) sektorer med fortrinnsvis en ledende donor til å gjennomføre prosjekter og programmer sammen med mottaker. Budsjettstøtte er en av mekanismene som nyttes for å oppnå Tusenårsmålene. En OECD evaluering påpeker at budsjettstøtte er en viktig mekanisme som også bidrar til at landene selv bruker mer til helse og utdanning når de kan være med på å bestemme hva midlene skal brukes til.
En annen viktig prosess som vil forandre nedslagsfeltet for bistanden i de kommende år er; EU- ACP-landenes forhandlinger om ACP-landenes (Afrika, Karibien, Stillehavsområdet) integrasjon i verdenshandelen, de såkalte EPAs (Economic Partnership Agreements/ handels og utviklingsavtaler). Disse ble påbegynt i 2002 og skulle etter planen være ferdige per 1. januar 2008. Etter fem års forhandlinger om EPAene mellom EU og de 77 ACP-land (fordelt på 6 ACP- regioner), ble ikke forhandlingene ferdige i 2007. Ved årsskiftet skulle forhandlingene vært i havn for å erstatte Cotonou-avtalens WTO-unntak som utgår. Den eneste regionen som på det tidspunktet hadde en avtale var Karibien. Det knytter seg spenning til ferdigstillelsen av de andre EPAene i 2008.

Norges deltakelse
Norge har ingen formell tilknytning til EU på det utviklingspolitiske området, men holder regelmessige konsultasjoner både på politisk og embetsnivå. Norge understreker viktigheten av at giverlandene koordinerer innsatsen mot mottakerlandene. Derfor er Norge opptatt av et tett samarbeid med EU og andre store givere, både bilateralt, i mottakerlandene og mellom de ulike internasjonale organisasjonene.
EU arbeider med nær koordinering i enkelte samarbeidsland ved utarbeidelse av såkalte Common Strategy Papers, og dette er åpent for tredjeland. Norge har også et nært utviklingspolitisk samarbeid med de nordiske landene. Norge deltar også på uformelle møter med likesinnede EU-land i forbindelse med at EUs utviklingsministere møtes en gang under hvert formannskap i GAERC (General Affairs and External Relations Council).

Ved EU-delegasjonen har ministerråd Laila Stenseng, , det overordnede ansvaret for delegasjonens arbeid med å følge EUs utviklingspolitikk. Tlf. +32 (0) 2 238 74 34

.

(Februar 2008)


Del på nettet   |   print