A | A | A
Go to English site
Jacques Delors Photo: Christian Lambiotte, European CommissionJacques Delors, en av Europakommisjonens tidligere presidenter. . Photo: Christian Lambiotte, European Commission

Bakgrunn og historikk

Allerede i Romatraktaten fra 1957 ble målet om et felles marked mellom EF-landene slått fast, men det var først i 1993 at det Indre Marked ble en realitet. Ett år etter, 1. januar 1994, trådte EØS avtalen i kraft og dermed ble Norge en del av det indre marked.


Det Indre Marked
Fra slutten av 50-tallet ble all toll og kvoter på varer gradvis avviklet mellom de daværende medlemslandene i EF, og fra 1. juli 1968 har EF og senere EU vært en tollunion med en felles ekstern handelspolitikk. Men dette var langt fra nok for å skape et felles EF-hjemmemarked med like konkurransevilkår for alle. På midten av 80-tallet var det fortsatt omfattende kontroller på grensene mellom medlemslandene. Dette medførte betydelige kostnader for en bedrift som ønsket å eksportere til et annet medlemsland. Det var også en rekke tekniske handelshindringer i form av nasjonale krav medlemslandene hadde til hvordan produkter skulle produseres og hva de skulle yte. Et produkt kunne derfor ikke automatisk eksporteres til et annet medlemsland uten at det ble tilpasset nasjonale standarder. Dette økte kostnadsnivået og reduserte konkurransen innen EF. Det var heller ikke fri bevegelse av tjenester og arbeidskraft mellom alle medlemslandene.

I 1985 la den nyvalgte EF-Kommisjonen, under ledelse av Jacques Delors, frem en såkalt hvitbok for å skape et indre marked med fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft innen utgangen av 1992. For å klare å etablere dette indre markedet innen tidsfristen man satte seg måtte imidlertid beslutningsprosedyrene i EF endres. Det var ikke mulig å etablere det indre marked på så kort tid hvis de fleste avgjørelser fortsatt skulle kreve enstemmighet. I Enhetsakten (the Single European Act) som ble introdusert i 1986 ble det derfor åpnet for flertallsbeslutninger. 1. januar 1993, samtidig som EF ble EU, var det Indre Marked en realitet.

Etableringen av et Indre EU-marked representerte en betydelig utfordring for EFTA-landene, som på den tiden var Norge, Sverige, Finland, Østerrike, Sveits, Island og Liechtenstein. EFTA-landene hadde frihandelsavtaler for industrivarer med EF. Men ved etableringen av et indre marked ville EFTA-landene relativt sett komme dårligere ut. Det var imidlerid også i EFs interesse å integrere EFTA i det indre marked – de syv EFTA-landene sto for omlag 25 prosent av EFs eksterne handel, og var dermed EFs viktigste handelspartner.

Veien fram til en EØS-avtale
I en erklæring fra et felles EF – EFTA ministermøte i Luxembourg i 1984 nevnes muligheten for å etablere et "European Economic Space". Kommisjonspresident Delors fulgte opp i en tale i Europaparlamentet i 1989 med å foreslå en ny form for samarbeid mellom EF og EFTA. Delors mål for et nytt samarbeid var felles beslutninger og administrative institusjoner. EFTA-landene reagerte positivt på Delors tale, og formelle EØS-forhandlinger startet i juni 1990. Forhandlingene pågikk frem til mai 1992 da en avtale ble undertegnet. I mellomtiden hadde EFTA-landene Finland og Sverige søkt medlemskap i EF. Østerrike søkte EF-medlemskap allerede i 1989, mens Sveits og Norge sendte sine søknader i hhv. mai og november 1992.

EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. Da hadde allerede Sveits i en folkeavstemning sagt nei til til å delta i EØS. Et flertall av norske velgere sa nei til EU-medlemskap i november 1994, mens Sverige, Finland og Østerrike ble medlemmer av EU i januar 1995. Fra samme dato ble EFTA-landet Liechtenstein en del av EØS-samarbeidet som dermed bestod av Norge, Island og Liechtenstein på EFTA-siden.

Utvidelse av EU og EØS - 2004
Norge har støttet utvidelsen av EU, og har også gitt økonomisk støtte til kandidatlandenes forberedelser på medlemskap i EU og EØS. Tsjekkia, Polen, Litauen, Latvia, Estland, Slovakia, Slovenia, Ungarn, Malta og Kypros ble en del av EØS-samarbeidet da de trådte inn som fulle medlemmer fra mai 2004. En avtale om vilkårene for deres deltakelse i EØS ble underskrevet i november 2003. Avtalen innebærer at det etableres en EØS-finansieringsmekanisme og en egen norsk finansieringsmekanisme. For perioden 2004 - 2009 vil Norge årlig bidra med omlag 230 millioner euro til sosial og økonomisk utvikling i de ti nye medlemslandene samt Spania, Hellas og Portugal.

Utvidelse av EU og EØS - 2007
Norge vil bidra til sosial og økonomisk utvikling i Romania og Bulgaria med til sammen drøyt 1,1 milliarder kroner de neste to årene. Det ble oppnådd enighet om EØS-utvidelsen i Brussel 29. mars 2007.

Totalt 72 millioner euro, eller om lag 580 millioner kroner, skal kanaliseres til Romania og Bulgaria gjennom den eksisterende EØS-finansieringsordningen. Financial Mechanism Office (FMO) i Brussel skal bistå i forvaltningen av denne ordningen etter de samme retningslinjer som gjelder for de andre mottakerlandene. Støtte vil i utgangspunktet kunne gis til prosjekter innen miljø, bærekraftig utvikling, helse og barneomsorg, bevaring av europeisk kulturarv og utvikling av menneskelige ressurser.

På Europaportalen kan du lese mer om det økonomiske bidraget fra EØS/EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein til Romania og Bulgaria. Avtalen løper frem til 30. april 2009.

Se artikkel om ny avtale.


Share on your network   |   print