Schengen er navnet på en liten by i Luxembourg - på grensen mellom Frankrike, Luxembourg og Tyskland. Det var nettopp i denne byen at den første Schengen-avtalen ble underskrevet i 1985.
Schengen-samarbeidet ble utviklet av Frankrike, Tyskland og BeNeLux-landene på 1980- og 1990- tallet. Det var i begynnelsen et mellomstatlig samarbeid, som fant sted utenfor EU. Formålet med Schengen-samarbeidet var å sette fart på gjennomføringen av den frie bevegligheten av personer og varer mellom landene. Selv om samarbeidet ble utviklet utenfor EU, var målsetningen likevel at det skulle tas inn i EU-samarbeidet. I sluttspurten av EUs forhandlinger om Amsterdam-traktaten i 1997 ble det bestemt å integrere Schengen-samarbeidet i EU. Dette skjedde gjennom den såkalte ”Schengen-protokollen”. For de to landene som ikke var medlem av EU, Norge og Island, stadfestet protokollen at EU var innstilt på å videreføre Schengen-samarbeidet. Det måtte imidlertid finnes nye institusjonelle løsninger. Disse måtte bl.a. sikre Island og Norges behov for deltakelse og EUs behov for institusjonelt autonomi. I tillegg fikk Storbritannia og Irland bekreftet at de kunne fortsette å stå utenfor Schengen-samarbeidet dersom de ønsket dette.
Hvorfor ble Norge med i Schengen?
På midten av 1950-tallet opprettet de nordiske land en passunion. Dette innebar at de fem nordiske landene utgjorde et reisefrihetsområde, der kontrollen på de indre grenser var avskaffet. Samtidig skjerpet man kontrollen på den ytre grensen. Da Danmark i 1994 søkte om observatørstatus i Schengen med sikte på medlemskap, innebar det at det ikke ville være mulig å videreføre den nordiske passunionen uten at samtlige nordiske land ble knyttet til Schengen-samarbeidet. Også Sverige og Finland som ble medlem av EU i 1995, søkte om å tiltre Schengen-samarbeidet. De nordiske land bestemte derfor sammen å søke medlemskap i Schengen. Fra 1996 var Norge observatør i Schengen. Da Schengen-regelverket ble integrert i EU med Amsterdam-traktaten inngikk Norge en avtale med EU. Disse forhandlingene dreide seg hovedsakelig om de institusjonelle rammene for hvordan Norges Schengen-deltakelse kunne videreføres i forhold til EU.
Her er vår Schengen assosieringsavtale.
Hva betyr Schengen-samarbeidet i praksis?
Dersom du legger ut på en biltur fra Norge til Italia skal du ikke bli stoppet for systematisk grensekontroll mellom hvert Schengen-land. Som det heter i Schengen grensekodeks art. 20: «De indre grenser kan passeres hvor som helst, uten personkontroll..." Dette er hovedreglen. Schengen-landene har imidlertid mulighet til å gjeninnføre nasjonal grensekontroll når det er en alvorlig trussel mot den offentlig orden eller statens sikkerhet. Denne unntaksreglen blir brukt. Det har spesielt skjedd i forbindelse med større (sports-) arrangement, men det har også blitt benyttet når medlemsstaten har ansett at det nasjonale trusselbildet har gjort dette nødvendig.
Man hører av og til at Schengen-samarbeidet betyr at man kan reise "passfritt" i Europa. Dette er ikke helt riktig. Alle land i Schengen – også Norge – forlanger at personer som befinner seg i landet skal kunne legitimere seg. I Norge følger det av utlendingsloven § 44 at alle utlandske statsborgere må bære gyldig legitimasjon på seg. Det eneste norske legitimasjonsdokument som er godkjent i utlandet, er passet (bortsett fra de andre nordiske land der man også godtar andre typer legitimasjonsdokumenter for norske statsborgere).
En følge av at grensekontrollen mellom de land som deltar i Schengensamarbeidet er fjernet, er at også kriminelle og illegale migranter kan reise fritt mellom landene uten å bli kontrollert. For å forebygge dette, innfører man gjennom Schengen-samarbeidet en rekke såkalte kompenserende tiltak for å forbedre det rettslige samarbeidet og politisamarbeidet mellom landene. Det viktigste kompenserende tiltaket var opprettelsen av Schengen informasjonssystem (SIS) som er et felles etterlysningsregister for hele Schengen-området. Her registreres kriminelle personer som etterlyses for pågripelse og utlevering, saknede personer, vitner politiet ønsker å komme i kontakt med, en rekke gjenstander som bl.a. stjålne biler, id-dokumenter, våpen som skal beslaglegges, samt personer som er uønsket i Schengen fordi de har blitt utvist fra et av Schengenlandene.
En annen praktisk konsekvens av Schengen-samarbeidet er at en norsk ambassade skal konsultere SIS før den utsteder visum. Det utstedes hvert år mer enn 11 millioner Schengen-visa. Disse visa gir rett til opphold i samtlige Schengen-land i tre måneder. De norske ambassader må før de kan utstede et visum, forsikre seg om at visumsøkere ikke er ført inn i SIS som uønsket i Schengen-området. Dersom dette er tilfellet kan Norge - dersom dette skulle være ønskelig - velge å utstede nasjonalt visum (dvs. bare til Norge).
Her finner du mer om SIS
Hvem deltar i dag i Schengen-samarbeidet?
Svaret er litt komplisert. Den 1. mai 2004 ble EU utvidet med ti nye land. For å bli fulle operative medlemmer av Schengen må et land gjennomgå "en opptaksprøve". Slik har det vært helt siden Schengen-samarbeidet ble startet. “Prøven” innebærer at eksperter fra de øvrige Schengen-landene evaluerer de nye landenes evne til å kontrollere sin egen grense, som gjerne blir den nye fremtidige yttergrensen for alle Schengen-landene. Ekspertene undersøker også landenes system for politisamarbeid, bruk av SIS, for visumutstedelse og personvernreglene og rutinene etc. Først når de øvrige landene har forsikret seg om at disse reglene og rutinene er på plass slik at de anses å oppfylle hele Schengenregelverket, vil EUs Råd kunne fatte en beslutning om å oppheve grensekontrollen mot disse landene og dermed gjøre dem til fullverdige deltakere i Schengen-samarbeidet. Norske eksperter deltar regelmessig i slike Schengen-evalueringer. Av de 12 landene som ble medlemmer i EU i 2004 og i 2007 har ni land oppfylt vilkårene og grensekontrollen mot disse ni landene ble fullstendig opphevet 30. mars 2008. Storbrittania og Irland deltar bare i politisamarbeidsdelen av Schengen og har derfor beholdt grensekontrollen. Romania, Bulgaria og Kypros, samt Sveits og Liechtenstein, vil i løpet av de neste årene også gjenomføre Schengen-regelverket fullt ut.
Nåværende SIS er gammeldags og vanskelig og dyr å vedlikeholde. Det arbeides derfor med å utvikle et ny generasjon Schengen informasjonssystem som ogås vil inneholde en del forbedringer og større muligheter for politiet enn dagens SIS I. Planen er at SIS II skal være i drift i 2009.
Norge og Island har en avtale med EU som gjør at de er assosiert med EUs virksomhet på Schengen-feltet, dvs. "i å gjennomføre, anvende og videreutvikle Schengen-regelverket". For å sikre Norge og Islands deltakelse i dette samarbeidet ble det opprettet et spesielt institusjonelt arrangement, et fellesorgan (Mixed Committee). Gjennom fellesorganet kan de to ikke-EU-landene delta på alle nivå - også på ambassadør- og ministernivå - for å ivareta og videreutvikle Schengen-samarbeidet. Det holdes ikke avstemning i fellesorganet. De formelle beslutningene fattes av EUs Råd. Siden oktober 2004 har Sveits og siden mars 2008 har Liechtenstein også deltatt i Schengen-samarbeidet. Sveits og Liechtenstein har inngått en avtale med EU som assosierer dem med videreutviklingen av Schengen-regelverket på tilsvarende måte som Norge og Island.
EU har en vid målsetning for sitt samarbeid på justis- og innenriksområdet. I Amsterdam-traktaten fra 1997/99 heter det at EU skal skape ”et område av frihet, sikkerhet og rettferdighet”. Schengen-samarbeidet utgjør en del av EU-samarbeidet innen dette området. Det utarbeides og vedtas en rekke ”Schengen-relevante” rettsakter, dvs. rettslige bindende beslutninger som ansees som en videreføring av Schengen-regelverket hvert år. Norge deltar fullt ut i utformingen av dette regelverket på alle nivåer i EU på samme måte som EUs medlemsland, før de formelt vedtas av EUs Råd.
Nært knyttet til Schengen-samarbeidet er spørsmålet om hva man gjør med personer som er kommet seg illegalt inn i Schengen-området, og som i visse tilfeller søker asyl. I februar 2003 ble Dublin-forordningen vedtatt. Den fastsetter bl.a. regler for hvilke land som har ansvaret for å behandle en asylsøknad. Hensikten er å sikre at en asylsøker får sin søknad behandlet. Samtidig skal man sikre at ingen reiser fra land til land for å prøve seg på nytt, og således driver ”asylshopping”. Fingeravtrykksystemet Eurodac er etablert for å lette håndhevelsen av Dublin-regimet.
Høsten 2004 vedtok EU et program for sitt arbeid på justis- og innenriksfeltet de følgende fem år. Det såkalte "Haag-programmet" inneholder forslag til nye Schengen- og ikke-Schengen-relevante rettsakter.
Følgende deler av EUs arbeid på justis- og innenriksområdet er ikke Schengen-relevant (dvs at Norge ikke deltar i utformingen av regelverket og heller ikke blir bundet av dette):
- EUs regler på asyl- og flyktningeområdet (ett unntak er dog Dublin-forordningen)
- Deler av EUs konsulære samarbeid (evakuering, kriseberedskap etc.)
- Sivilrett
- Lovlig innvandring, dvs. utover 3 måneders visum
- EUs antiterrorarbeid
- Lite av strafferettssamarbeidet
For ytterligere å styrke den felles europeiske kampen mot grenseoverskridende kriminalitet, undertegnet Norge og Den europeiske kriminalenhet Europol en samarbeidsavtale i juni 2001. Våren 2002 var Norge det første tredjelandet til å utplassere en sambandsmann ved Europols hovedkvarter i Haag. Norge har i dag både en utsending fra toll og politi stasjonert hos Europol.
Som første land utenfor EU undertegnet Norge den 28. april 2005 en avtale med Eurojust, et samarbeidsorgan mellom påtalemyndighetene i EU-landene. Eurojust skal bidra til bedret samarbeid mellom nasjonale påtalemyndigheter under etterforskning og påtale av grensekryssende straffesaker, og kan også hjelpe til med å koordinere slike saker. Eurojust består av et medlem fra påtalemyndigheten fra hver medlemsstat. En norsk statsadvokat er utstasjonert hos Eurojust i Haag.
Den 17. desember 2003 undertegnet Norge og Island en avtale med EU om gjensidig hjelp i straffesaker. Avtalen sikrer at EU-konvensjonen fra 2000 og dens protokoll også blir anvendt i forholdet mellom EU-stater og Norge og Island. Dette medfører bl.a. at framskaffelse av bevis fra andre medlemsstater blir enklere. I tillegg har avtalen regler om og vitneavhør ved video-opptak eller over telefon. Avtalen har ennå ikke trådt i kraft.
Norge og Island undertegnet våren 2006 en parallellavtale til den europeiske arrestordren – et forenklet system for utlevering av kriminelle. Avtalen er ikke like omfattende som om Norge skulle tatt del i den europeiske arrestordren. De aller fleste medlemsstater har imidlertid signalisert at de vil benytte arrestordrens prosessuelle regler også i forhold til Norge og Island. Denne avtalen har ennå ikke trådt i kraft.
(April 2008)