Utviklingen av EUs justis- og innenrikspolitikk fra slutten av 1990-tallet og fremover har vært formidabel. Noen stikkord beskriver utviklingen: opphevelse av den indre grensekontrollen; innføring av felles yttergrensekontroll; innføring av en rekke regler innen asylsøknadsbehandlingen; harmonisering av materiell strafferett mot terror, menneskehandel, organhandel, utnytting av barn og annen organisert kriminalitet; oppbygging av samarbeidsinstitusjoner som Europol (politisamarbeid), Eurojust (påtalesamarbeid) og Frontex (det europeiske grensebyrået). Norge deltar i mange av disse samarbeidsformene gjennom Schengen-avtalen, Dublin-avtalen og andre samarbeidsavtaler. Norge er imidlertid på langt nær med i alt det EU gjør på justis- og innenriksområdet. Det skyldes to forhold: Norge er ikke medlem av EU, og samarbeidsavtalene våre med EU har et begrenset anvendelsesområde. Det er nettopp anvendelsesområdet for Norges hovedtilknytning til EUs justis- og innenrikspolitikk, Schengen-avtalen, som er Bjarne Kvams hovedanliggende i Norge og Schengen. Et svekket samarbeid mot kriminalitet. Kvam hevder at Schengen-avtalen ikke videreutvikles i så stor grad som den kan gi grunnlag for, slik at Norge faller utenfor sentrale deler av EUs justispolitiske samarbeid om strafferett, straffeprosess og politisamarbeid.
Ett av forfatterens hovedsynspunkter er at Norge sakker akterut i forhold til den betydelige utviklingen innen EUs politi- og strafferettssamarbeid mv. Forfatterens engasjement og journalistbakgrunn gir i denne sammenheng fremstillingen en viktig samfunnsmessig dimensjon utover den rettslige fremstillingen: Han gjør rede for de samfunnsmessige konsekvenser det kan få ved at Norge ikke deltar i viktige deler av det som fremstår som et omfattende og effektivt europeisk justissamarbeid – et samarbeid som antakelig vil styrkes og fordypes dersom Lisboa-traktaten settes i kraft. Han stiller og drøfter avslutningsvis det meget interessante spørsmålet om Norge trenger en totalavtale med EU på justissektoren à la EØS-avtalen.
Boken er et viktig bidrag til forståelsen av Schengen-avtalen som en mellomstatlig dynamisk avtale og ikke minst de begrensninger den har. Boken inneholder mye bakgrunnsstoff om utviklingen av EUs justis- og innenrikspolitikk, derunder opplysende passasjer om Lisboa-traktaten.