Kan fremtidens energikilde i Europa være noe så gammeldags som kull, olje og gass? Tirsdag 8. mai møttes arbeidsgruppen som skal få på plass et juridisk rammeverk for den europeiske satsningen på utslippsfri energi fra fossile kilder.
15.05.2007 :: 
FREMTIDENS TEKNOLOGI? Her på Sleipner-feltet i Nordsjøen har Statoil utviklet teknikker for å skille ut CO2 og pumpe denne tilbake i havbunnen. Foto: Statoil
Det er etter hvert blitt en velkjent sak at EU står overfor en delikat problemstilling: På den ene siden peker alle kalkyler på at Europas energiforbruk kommer til å stige drastisk de neste tiårene. På den andre siden er det klart at fossile energikilder slipper ut klimagasser som medfører global oppvarming.
Kjernekraft blir stundom fremholdt som en løsning, men er ikke politisk gjennomførbart i alle medlemsland. Til dét er minnet om Tsjernobyl-ulykken i 1986 fortsatt for ferskt, og lagring av kjernefysisk avfall er fortsatt et problem. Nye teknologier som fusjonskraft eller Thorium-baserte kraftverk er vitenskapelig kontroversielle og ligger i alle tilfeller mange tiår frem i tid. Satsning på fornybare energikilder som sol-, vind- og vannkraft byr på tekniske utfordringer og, enn så lenge, høye kostnader per energienhet produsert.
Karbonkraft uten utslipp
Derfor ser man i EU med stadig blidere øyne på teknologi som gjør det mulig å skille ut CO2-en som blir til overs når man produserer energi fra fossile brennstoffer, for så å lagre denne under jorden. Slik teknologi, som på engelsk kalles carbon capture and storage eller CCS, er blitt gjenstand for stor interesse, ikke minst fordi EU trass mangelen på olje og gass besitter store kullreserver, og neppe kan møte fremtidens energibehov uten at kullkraft inngår i regnestykket.
Europakommisjonens mål og fremdriftsplan for innføringen av CCS-teknologi i Europa ble presentert som en del av Energi- og klimapakken som ble lagt frem 10. januar i år. Et noe mer nøkternt Ministerråd ga støtte til denne fremdriftsplanen på sitt møte 8. mars. Kommisjonen vil ha på plass tolv demonstrasjonsprosjekter innen 2015. Målet er å ha kommersiell teknologi på markedet innen 2020.
Det gjenstår imidlertid flere potensielle snubletråder. Disse dreier seg i hovedsak om å få ned kostnadene så CO2-håndtering blir kommersielt levedyktig, å få plass juridiske rammeverk og luke unna juridiske hindre. Samt ikke minst: å overbevise europeiske velgere og kraftbrukere om at CO2-håndtering er veien å gå.
Norge i front
Norske selskaper og institusjoner er tungt inne både med vitenskapelig kompetanse, praktisk erfaring og kommersielle interesser på CCS-området. Blant annet har Regjeringen og Statoil inngått samarbeid om å etablere verdens største fullskala renseanlegg for CO2 på Mongstad.
For å lede arbeidet med den europeiske satsningen på CO2-håndtering, har Europakommisjonen nedsatt et rådgivende utvalg med fire undergrupper som skal ta seg henholdsvis demonstrasjon og implementering; teknologi; policy og regulering; samt offentlig kommunikasjon. I disse undergruppene er både Statoil, SINTEF, NTNU, Norsk forskningsråd og Bellona representert. Statoil og Bellona sitter i tillegg i det rådgivende utvalget som har den overordnede og koordinerende rollen.
Norske myndigheter deltar blant annet i en arbeidsgruppe under EUs miljødirektorat, som arbeider med regelverk for CCS, samt i en arbeidsgruppe for bærekraftig bruk av fossile energikilder under EUs generaldirektorat for transport og energi.
I det norske ordskiftet har problematikken rundt selve lagringen av den utskilte CO2-en vært lite dominerende: Norge besitter langt større havområder enn fastlandsterritorier, og i Norge har CCS dermed hovedsakelig dreid seg om å pumpe CO2 ned i undersjøiske reservoarer, med muligheter for mer effektiv oljeutvinning som en viktig gulrot.
I andre land ligger ikke de mest aktuelle lagringsstedene nødvendigvis i undersjøiske reservoarer, men snarere i geologiske formasjoner under grunnfjellet på land. Da melder spørsmålet seg straks: Hva med dem som bor over gassreservoarene? En fersk undersøkelse Europakommisjonen har gjennomført viser at det folk flest er opptatt av når det gjelder CO2-håndtering, er nettopp at lagringen er sikker.
Sikker underjordisk lagring?
Som FNs internasjonale klimapanel (IPCC) har påpekt i en rapport, vil det alltid være risikoer forbundet med lagring av CO2 under bakken. CO2 er en stabil gass, og det er ingen fare for eksplosjon eller brann forbundet med lagringen.
Det finnes steder på jorden, blant annet i bydeler rundt den italienske hovedstaden Roma, der karbondioksid siver ut fra bakken og opp i atmosfæren på naturlig vis. På slike steder kan det ved helt spesielle klimatiske forhold forekomme at karbondioksid blir liggende ved bakkenivå og dermed fortrenger oksygen, slik at det i lukkede rom kan være en fare for CO2-forgiftning. Forskning på slike områder har imidlertid ikke kunne påvise noen alvorlig risiko for liv og helse, og gode varslingssystemer er på plass for å advare folk i det øyeblikk CO2-nivået blir for høyt på bakkenivå.
Nick Riley fra British Geological Survey har forsket på blant annet Sleipner-feltet i Nordsjøen. Han konkluderer med at det er lite sannsynlig at karbondioksid injisert i naturlige geologiske formasjoner under bakkenivå vil lekke ut igjen i atmosfæren i store nok konsentrasjoner til å utgjøre noe risiko for plante- eller dyrelivet i området over.
FNs klimapanel anslår at mindre en én prosent av CO2 som er lagret på korrekt vis vil slippe ut igjen i atmosfæren i løpet av en periode på 1000 år. Siden CO2 oppløses i porøse bergsorter, vil sikkerheten ved lagring i slike reservoarer øke med tiden. Under en nylig høring i Europaparlamentet uttalte Antonio Pflüger fra Det internasjonale energibyrået at underjordisk lagring av CO2 har vist gode resultater og at tiltroen til lagringen burde bli større.
Som blant andre Europakommisjonen understreker, er det enda større risikoer ved ikke å utskille og lagre CO2. Det hersker i alle praktiske henseende enighet om de skadelige virkningene av klimaendringene som følger av økt konsentrasjon av CO2 i atmosfæren.
Blant de mange miljøorganisasjonene som har tilhold i den europeiske hovedstaden er meningene delt i spørsmålet om CO2-håndtering. På en konferanse i regi av ZEP 3. mai ga World Wildlife Funds (WWFs) representant i klare ordelag uttrykk for at WWF slett ikke liker CCS, og at organisasjonen anser teknologien som en ”disaster relief” som kun kan forsvares i fravær av en bedre løsning.
Kritikerne av satsningen på CCS frykter at forskning på og investeringer i slik teknologi vil ta ressurser bort fra alternative energikilder, og etterlyser enklere og bevist effektive tiltakt som for eksempel skogplanting.
Juridisk og økonomisk grunnlag
Europakommisjonen er for tiden aktivt engasjert i å forsøke å rydde av veien juridiske hindringer som måtte ligge i veien for å en europeisk satsning på CO2-håndtering. Både EUs egne direktiver om vann og avfall og internasjonale avtaler som London-konvensjonen og konvensjonen om beskyttelse av dyrelivet i Nord-Atlanteren (OSPAR) kan by på problemer som må løses. Innen utgangen av 2007 håper Kommisjonen å ha løst disse juridiske flokene og ha fått på plass et regelverk for CCS i Europa.
Et stort hinder for kraftleverandører som ønsker å ta i bruk CO2-håndteringsteknologi i dag, er de store kostnadene forbundet med utskilling og lagring av CO2-en. Selv om leverandørene måtte ønske å levere ren energi, vil de ikke være konkurransedyktige. Det er uvisst hvor lave kostnadene kan bli med bedre og mer effektiv teknologi, men lite tyder på at teknologien vil bli økonomisk lønnsom på tilstrekkelig kort sikt med mindre klassiske kullkraftverk enten forbys, eller energiselskapene kan gis andre insentiver til å lagre CO2-en.
Derfor har Storbritannia i noe tid arbeidet for å knytte karbonhåndtering til EUs kvotesystem for klimagasser, slik at selskaper som renser CO2-en fra sine anlegg kan belønnes for sine utgifter til rensning ved å kunne selge klimakvoter. På den måten kan rensing og salg av kvoter bli en lønnsom forretningsmodell.
--
Europakommisjonens teknologiplattform for utslippsfrie fossilkilder finnes her.
Den britiske kringkasteren BBC presenterer en modell for et utslippsfritt kullkraftverk her.