Det ble ingen enighet om et nytt direktiv for å tydeliggjøre hvilke pensjonsrettigheter en arbeidstaker kan ta med seg ved bytting av jobb (innenlands eller utenlands). Rådsmøtet 30. - 31- mai viste dermed nok en gang hvor vanskelig det er å bli enig om ny lovgivning på arbeids- og sosialfeltet, skriver arbeids- og sosialråd Gustav Solvang i denne rapporten.
05.06.2007 ::
Rådsmøtet for arbeids- og sosialministere (EPSCO) 30. - 31. mai 07 - ingen enighet om supplerende pensjonsrettigheter, økt fokus på familiepolitikk
Hovedpunkter:
Det tyske formannskapet har hatt to store prioriteringer på arbeids- og sosialfeltet - få enighet om et nytt direktiv om supplerende pensjonsrettigheter og sette familiepolitikk på dagsorden. Det siste har de klart gjennom "Alliansen for familier" - et forum der politikk, gode eksempler og erfaringer utveksles om hvordan jobb og familieliv kan bedre forenes. Men det lyktes ikke å bli enig om det nye direktivet om flyttbare supplerende pensjonsrettigheter; Nederland stemte mot forslaget fordi de mente at direktivforslaget nå er blitt så utvannet at det i realiteten kan virke mot sin hensikt - altså være mobilitetshindrende fremfor mobilitetsfremmende. Det ble derimot enighet om en rekke kapitler om gjennomføringsforordningen til den nye, reviderte trygdeforordningen vedtatt i 2004. Det må likevel igjen stilles spørsmålstegn ved om det er mulig å bli enig om ny lovgivning på arbeids- og sosialfeltet, eller om andre virkemidler som målstyring og "allianser" vil være mer egnede virkemidler, og som også kan heve nivået på innholdet på politikkområdet.
Direktivforslag om flyttbare supplerende pensjonsrettigheter:
Direktivforslaget fra oktober 2005 er det eneste lovgivningsinitiativet fra DG EMPL siden Kommissær Spidla overtok i 2004. Formålet med direktivforslaget er å øke arbeidstakermobiliteten i EU slik at arbeidskraft kan bedre kanaliseres der behovet er størst. En kjent mobilitetshindring er folks frykt for å miste pensjoner eller pensjonsrettigheter. Direktivet skulle gjøre det klarere hvilke pensjonsrettigheter (knyttet til tilleggspensjoner) en arbeidstaker kan ta med seg/beholde ved bytting av jobb (innenland eller utenlands). De statlige, lovpålagte pensjoner er for lenge siden regulert og koordinert, så dette direktivet omhandler kun tilleggspensjoner og ikke de obligatoriske. De nye offentlige tjenestepensjonene (OTP) i Norge vil nok høre inn under allerede eksisterende forordninger og ville dermed ikke bli berørt av det nye forslaget. Virkeområdet for norske forhold ville dermed være begrenset.
Direktivforslaget som ble presentert på rådsmøtet var svært utvannet i forhold til det opprinnelige forslaget - en rekke pensjonsordninger var unntatt, bare sovende rettigheter kunne flyttes, ikke penger osv. Men forslaget innebar at ved bytte av jobb skulle arbeidstakeren beholde rettighetene i pensjonsordningen til avtalt pensjonsalder - mao. man skulle ikke tape pensjonsrettigheter ved bytte av jobb. Dette er en ordning landene i Nord-Europa har, og som vi kanskje tar som en selvfølge. Men mange land i sør og øst i Europa har ikke denne typen ordninger i det hele tatt.
På pensjons-og trygdeområdet kreves enstemmighet i Rådet dvs. alle 27 land må være enige. Som eneste land var det Nederland som ikke kunne slutte seg til det nye direktivet, dette til tross for at Nederland allerede har tilsvarende ordninger som ligger i direktivforslaget. Så hvorfor stemmer Nederland mot en ordning de selv praktiserer? For å forstå det, må man tilbake til utgangspunktet - direktivet er ment å fremme mobilitet. Nederland pekte på at direktivforslaget nå inneholdt så mange unntak at nedslagsfeltet (scope) var blitt altfor begrenset og at direktivforslaget var svært geografisk skjevt- 95% av arbeidstakere i Nederland ville være dekket av direktivet, mens bare 10% av det totale antall arbeidstakere i alle EU-landene ville være det. Mao. - heller intet direktiv enn et dårlig direktiv som ikke vil fremme mobiliteten i EU. Hvorfor late som man vedtar et mobilitetsfremmende direktiv som i praksis ikke ville føre til det? Her ligger det nok også noen idelogiske undertoner - ved å unnta så mange ordninger, mener nok nederlenderne at mange land ikke bidrar til et mer fleksibelt arbeidsmarked og at det å tviholde på arbeidstakere gjennom pensjonsordningene ikke står i samsvar med den mobiliteten og fleksibiliteten man sier man ønsker på arbeidsmarkedet. Direktivet ville føre til mobilitet for de få, mens andre land ville bli værende i segmenterte arbeidsmarkeder. Land som har fått en rekke unntak praktiserer gjerne " den samme jobben for livet" politikk, langt fra det mer fleksible nederlandske arbeidsmarkedet. Allerede i fjor ryktes det at flere land mente direktivforslaget kunne trekkes tilbake fordi det var såpass utvannet og kunne reguleres gjennom eksisterende forordninger. Men samtidig er det det eneste lovgivningsforslaget fra Kommissær Spidla og for det andre er det en politisk fanesak å øke mobiliteten i EU og få til et bedre fungerende arbeidsmarked (ref. 2006 som EUs mobilitetsår).
Europaparlamentet skal behandle forslaget i plenum i slutten av juni. Det forventes at EPs forslag blir ganske likt det direktivforslaget Nederland nettopp har avvist. Det er deretter opp til Kommisjonen å relansere direktivforslaget til høsten, noe Kommissær Spidla understreket at den ville gjøre.
Enighet om gjennomføringsforordning 883/2004 - (noen kapitler) - koordinering av statlige trygdeytelser
Det kom til politisk enighet - uten diskusjon - om tittel III, kap. 1 (sykdom, foreldrepermisjon) og tittel IV, kap. 1 (finansielle bestemmelser), vedr. annex XI og vedr. diverse tilllegg) - se lenker under. Etter at ny trygdeforordning ble vedtatt i april 2004, går arbeidet med gjennomføringsforordningen sakte, men sikkert fremover. Den endelig gjennomføringsforordningen forventes være vedtatt i 2008.
"Allianse for familier"
Tyskland hjertebarn i perioden er den nye "Allianse for familier" der den meget aktive familieminister Ursula von der Leyen har ønsket å sette fokus på familiepolitikk i felleskapsregi (og man kan ikke lese en artikkel om henne uten at det nevnes at hun har 7 barn). Formålet med alliansen er at medlemslandene skal diskutere, utveksle erfaringer og spre gode ekspempler mht. familiepolitikk og arbeidslivet - altså hvordan kombinere jobb og familieliv. Bakgrunnen er selvfølgelig de demografiske utfordringer der flere eldre arbeidstakere og kvinner må ut i arbeidslivet, samtidig som det fødes for få barn i EU-landene. Stikkord er barnehageplasser, fleksibel arbeidstid, skatte- og permisjonsordninger. Formannskapet, samt flere av landene, understreket at dette ikke er starten på en felles EU familiepolitikk og at det ikke er snakk om en overføring av nasjonal kompetanse/myndighet til EU-nivå. Alliansen er ment som et policy forum der man gjennom erfaringsutveksling i ulike møter vil søke å påvirke nasjonal politikkutforming i mer familievennlig retning. Sverige og Finland har tidligere vært reserverte i forhold til initiativet siden de fryktet en segmentering av kvinnens rolle som den som tar seg av barna (Kinder-Küche-Kirche), men Rådskonklusjonene nevner nå spesielt at menn og kvinner bør ha likt ansvar for barnepass-og omsorg.
SSGI
Lederen for SPC (Social protection committee) redegjorde for komiteens høring om Sosiale tjenster av allmenn interesse (SSGI), der landene ser ulikt på behovet for mer eller mindre regulering på fellesskapsnivå. Kommisjonen varslet at en ny strategi for det videre arbeidet med SSGI ville presenteres i november.
Portugals prioriteringer
1. juli tar Portugal over formannskapet. På arbeids-og sosialområdet fremhevet de arbeidet med sosiale tjenester av allmenn interesse, som vil stå på dagsordenen på det neste EPSCO-møte 6. desember. Videre skal Portugal markere at den europeiske sysselsettingsstrategien - og dermed den åpne koordineringsmetode (OMC) som virkemiddel på EU-nivå - fyller 10 år. "Året for like muligheter for alle" skal vurderes og evalueres, og en stor konferanse om menneskehandel og trafficing skal organiseres. Portugals valg av Rådskonklusjoner blir "Kvinner og fattigdom". Mao. prioriterer Portugal mer de "sosiale" aspektene av EUs arbeids-og sosiale virksomhet.
Portugal arver også mye uferdig arbeid: oppfølging av flexicurity, mulig nytt forsøk på revisjon av arbeidstidsdirektivet, mulig lovgivningsinitiativ som oppfølging av grønnbok på arbeidsrett - og direktivforslaget om supplerende tilleggspensjoner.
Kommentar
Rådsmøtet viste igjen hvor vanskelig det er å bli enig om ny lovgivning på arbeids-og sosialfeltet. Mange frykter at pensjondirektivet blir et nytt arbeidstidsdirektiv dvs. et direktiv man diskuterer og diskuterer på hvert ministermøte uten å bli enig.
Dette møtet illustrerer også at EUs arbeids-og sosialministre kanskje må revurdere virkemidlene på fellesskapsnivå - hvis lovgivning er lite egnet eller vanskelig å få til hva da? Målstyring (åpne koordineringsmetode/OMC) som virkemiddel er utbredt på dette feltet, og den europeiske sysselsettingsstrategien og metoden skal feires senere i år. Vi kan forvente å høre at denne strategien har vært vellykket, at samtlige EU land har fått sin versjon av aktiv arbeidsmarkedspolitikk, at ledigheten i EU har falt betydelig siden 1997 - og at dette ikke hadde vært mulig uten målstyring som virkemiddel. Bør bruk av målstyring og "allianser" styrkes og også kan brukes på andre politikkområder? "Alliansen for familier" er et eksempel på at landene diskuterer politikk på en annen måte fremfor å prøve å lage lovgivning på området. Kritikere kan kalle alliansen for en talk-shop med ikke-bindene konklusjoner som man kan følge - eller ikke. Tilhengere av denne type metode vil argumentere for at ved bruk av ikke-bindene virkemidler får man hevet nivået i politikken - man setter seg mer ambitiøse mål som kan gjennomføres nasjonalt og tilpasses nasjonale forhold og økonomi, men som på sikt vil dreie den nasjonale politikken i ens retning. Kanskje kan ikke alle levere politikken nasjonalt spesielt raskt, kanskje får man ikke med seg alle med en gang, men på sikt vil politikken endres - og heves. Dette mener land, særlig i nord og vest, kanskje er mer hensiktsmessig i stedet for å lage lovgivning som inneholder en rekke unntak - og som man gjerne vil benevne "minimumslovgivning" (race to the bottom i stedet for race to the top) som i flere land ikke betyr så mye i praksis siden den nasjonale lovgivningen allerede går lengre.
Rådskonklusjoner EPSCO (s. 1-16 relevant for AID):
http://www.consilium.europa.eu/ueDocs/cms_Data/docs/pressData/en/lsa/94394.pdf
Forslag til direktiv om supplerende pensjonsrettigheter:
http://register.consilium.europa.eu/pdf/en/07/st09/st09763.en07.pdf