De siste meningsmålingene viser at 57 prosent av landets befolkning har et godt inntrykk av Frankrikes president Nicolas Sarkozy. Eline Blom Dubruille er denne ukens stemme fra Europa og skriver om "Sarko"s første måneder som statsoverhode.
02.10.2007 :: Nicolas Sarkozy er overalt. Og han er populær. Ingen fransk president har hatt en lignende folkeoppslutning siden Charles de Gaulle. Han koker av energi, sterke meninger, provoserende uttalelser og er konstant i nyhetsbildet. Han er en ”homme d’action” og en person som franskmenn beskriver som en man enten liker eller ikke liker, selv om dette synet har myknet noe siden valgkampen.
Hans tettpakkete program har, av nyhetsankeret i TV-kanalen France2, blitt sammenlignet med TV-serien 24, ”der hvert minutt teller”. Om dette var ment som et kompliment eller en sarkastisk kommentar kan vurderes. Det snakkes også om en hyperaktiv president som ikke klarer å stå stille - eller la noen andre politikere få medias oppmerksomhet. En president er ifølge franske tradisjoner først og fremst landets ansikt utad. Men Nicolas Sarkozy er ikke fornøyd med bare å være Frankrikes representant i internasjonal sammenheng. Han er også svært involvert i innenrikspolitikken, som egentlig er statsministerens hovedområde. Dette gir lite rom for den faktiske statsministeren, François Fillon, som blir latterliggjort som usynlig, og man sier at ingen i Frankrike egentlig vet hvem han er ”siden ingen har sett ham". Et synlig eksempel på dette er da den jødiskfødte franske kardinalen Lustinger døde i sommer; presidenten dro fram og tilbake på dagen fra sin mye omtalte ferie i USA, i stedet for å la statsminister François Fillon gå i begravelsen i presidentens sted. Det ble tidlig kommentert at presidenten tydeligvis gir politiske personer med liten erfaring eller manglende autoritet ministerposter han gjerne selv vil kontrollere, som nettopp statsministeren og justisministeren.
Det at han har hentet inn flere profilerte politikere fra venstresiden har heller ikke gått upåaktet hen. Utenriksminister Bernard Kouchner er en av disse.
Sarkozy, eller Sarko som han gjerne kalles, er rask, noe han nok er nødt til å være om han vil komme streikebevegelsene i forkjøpet og få gjennom lovforslag og reformer han lovet å innføre under valgkampen i våres.
Det som har skapt overskrifter i det siste er temaer som lett kan skape uro og som tidligere har vist seg å gjøre nettopp dette: Fransk innvandringspolitikk og pensjonsalder i visse yrkesgrupper. 50 år er for eksempel lokomotivførernes pensjonsalder, hvilket er omtrent ti år tidligere enn de fleste franskmenn.
Når det gjelder innvandring har han, med innvandrings- og identitetsminister Brice Hortefeux i spissen, innført DNA-testing av innvandere som søker om familiegjenforening. Med den nye innvandringsloven, vedtatt 20. september, er det nå også en fransktest som skal beståes med argumentet om at det er lettere å integrere innvandere som kan fransk før de kommer til Frankrike. Diskusjonene rundt loven, spesielt hva angår DNA-testingen, viser igjen hvor vanskelig disse tingene oppleves, selv om flere høyrepolitikere viser til at det er mange andre europeiske land som har tilsvarende innvandringspolitikk.
Det som uroer mange franskmenn er ryktene om at lover og reformer blir vedtatt uten at det vises større interesse; at det dermed skjer i all stillhet. Dette er spesielt i forhold til rettssystemet. Ved flere anledninger har dommere gått ut med sterk kritikk og trusler om streik i forhold til hvordan presidenten vil at ungdomskriminalitet skal bekjempes. For samtidig som avisoverskriftene viser til immigrasjon og pensjonsalder, er det flere andre saker hvor presidenten og hans regjering nevnes, som kommer i skyggen. I et demokratisk land der streikebevegelser og demonstrasjonstog blir sett på som et sunnhetstegn, har det vært veldig stille de siste månedene.
Etter tolv år med Jaques Chirac, er Nicolas Sarkozy en stor forandring. Han er både konservativ og nytenkende. Ting skjer så fort at det kan være vanskelig å følge med på hva presidenten gjør og hvor han befinner seg. Når det er sagt, er mange franskmenn glade for at de i hvert fall har fått en president som viser at han gjør noe, som kan peke til resultater.
Likevel, Frankrikes økonomiske vekst er ikke som forventet, og det tysk-franske forholdet har kjølnet betraktelig.