I Portugal er tid og rom kompliserte og relative begreper. Det er et hårfint skille mellom historiske epoker, og resultatet er at de fort flyter over i hverandre. Vitner om landets stolte fortid som sjøfartsnasjon og hersker av de syv hav dukker opp i de mest moderne sammenhenger, nå senest i en EU-kontekst. Les Trond Grytli Husbys rapport fra formannskapslandet.
16.10.2007 :: Reformtraktaten er et hjertebarn for det portugisiske EU-formannskapet, og i god portugisisk tradisjon kan man altså bli nasjonalromantisk av mindre. Ved overrekkelsen av stafettpinnen fra det foregående tyske formannskapet kunne Luís Amado stolt erklære at Tyskland hadde funnet veien rundt Afrika, nå var det opp til Portugal å komme helt frem til India.
(Én ting er å finne veien helt fram, en annen er jo å bruke den – min gamle nabo gikk for eksempel på utedo i flere år etter at vannklossett var installert i leiligheten hennes.)
Som kjent verserer det ofte flere varianter av én og samme historie, så også i dette tilfellet.
”Os Lusíadas”, Portugals nasjonalepos skrevet av Luís de Camões er en beretning på 1102 strofer om hvordan portugiserne fant sjøveien til India. Camões la ikke noe imellom; det legges i svulstige ordelag ut om det brave og bolde portugisiske folk og deres utrettelige pågangsmot, samt kongens nære tilknytning til den guddommelige verden.
Onde tunger hevder imidlertid at Camões, mer eller mindre utilsiktet, ble en viktig inspirasjonskilde bak kong Sebastiãos hodeløse beslutning om å kristne Marokko, et prosjekt som fikk katastrofale følger. Kongen og store deler av adelen forsvant i slaget ved Alcacerquibir (Ksar el Kebir), og Portugal ble nødt til å akseptere et fornedrende spansk herredømme.
Fernão Mendes Pinto var i motsetning til Camões selv sjømann, og hadde, etter erfaringer fra omfattende reisevirksomhet i Asia, et mer kritisk og realistisk syn på bakgrunnen for og virkningene av den portugisiske koloniseringen. Hans beretning ”Peregrinação” inneholder nitidige beskrivelser av hans opplevelser, og det stilles moralske spørsmål om hvorvidt den portugisiske koloniseringen av India kunne forsvares fra et religiøst ståsted.
Alt til sitt bruk.
”Os Lusíadas” har blitt stående igjen som en bautastein i historien, mens den kjedelige versjonen, ”Peregrinação”, i større grad har blitt forbigått i stillhet. Det bør jo ikke være tvil om hva som falt best i smak blant den eksentriske og delvis forrykte portugisiske kongerekka, hvor selvbilder som strakte seg helt opp til himmelen ikke var uvanlig.
I en EU-kontekst stiller saken seg annerledes. Når Luís Amado snakket om å finne sjøveien til India, var det utvilsomt ”Peregrinação”-versjonen han siktet til. Den mer spenstige konstitusjonen ble jo som kjent forkastet, og klok av skade har det portugisiske EU-formannskapet gitt et jurist-team i oppgave å gjøre den nye traktaten så kjedelig og uleselig som mulig. (Nå skal jeg imidlertid være forsiktig med å dra denne sammenligningen for langt - jeg ønsker på ingen måte å insinuere at EU, dersom konstitusjonen hadde kommet på plass, ville gått til et spontant angrep på Afrika, eller at den nye reformtraktaten stiller spørsmål rundt hele EU-prosjektet.)
Den nye taktikken ser ut til å ha fungert, i hvert fall så langt. EU-spørsmål er ikke noe som i stor grad engasjerer det portugisiske folket. Hovedproblemet er, ifølge politiker og mediebajas Antonio Vitorino, at EU ikke er sexy nok. Til tross for at venstresiden har varslet folkeaksjon om folkeavstemning har det foreløpig ikke dukket opp annet enn en og annen plakat. Så langt har riktignok den politiske opposisjonen vært samlet i kravet om folkeavstemning, men etter lederskifte i det største opposisjonspartiet PSD er bildet mer uklart, og det ser nå ut til at reformtraktaten vil bli ratifisert i Parlamentet.
Statsminister José Sócrates og president for Europakommisjonen José Manuel Barroso (som her i Portugal går under navnet Durão Barroso eller bare Durão) var i sin tid begge tilhengere av folkeavtemming om den opprinnelige forfatningstraktaten, men de har i løpet av det siste året uttalt seg mer og mer kryptisk når de har blitt spurt om folket i Portugal kommer til å bli konsultert i traktatspørsmålet. Ønsket om at det nye barnet skal hete ”Lisboa-traktaten” er altoverskyggende, og formannskapet og mediene retter i større grad fokus mot Polen enn mot seg selv.
Så vi får se. Traktaten forventes godkjent denne uka, og det er mulig diskusjonen rundt folkeavstemning tiltar etter det. Men det er det ingen som forventer.
Av og til lønner det seg altså å fortelle en historie så kjedelig som mulig.