Årets presidentvalgkamp i Frankrike vekker både bekymring og håp i Brussel og andre europeiske hovedsteder. For om det blir Ségolène Royal eller Nicolas Sarkozy som inntar Elysée-palasset, er en ting klart: Den franske presidenten spiller en nøkkelrolle i det europeiske samarbeidet.
24.04.2007 :: 
KANDIDATER: Nicolas Sarkozy og Ségolène Royal strides om å bli Frankrike neste president.
Søndag ble det klart at det er sosialistpartiets Ségolène Royal og det konservative samlingspartiets Nicolas Sarkozy som skal kjempe om presidentskapet i Den franske republikk, etter at de to kandidatene gikk ut av valgkampens første runde med henholdsvis 25,7 prosent og 30,5 prosent av stemmene. Hele 85 prosent av de franske velgerne kom seg til valglokalene for å gi sin stemme i det det har blitt vanlig å betegne som et epokegjørende veivalg for Frankrike.
I Brussel og rundt om i de europeiske hovedstedene følges kappløpet mot Elysée-palasset tett, for når franske velgere går til urnene i andre valgomgang 6. mai, kan de også påvirke hvilke veivalg EU vil ta i fremtiden.
Hånden på rattet
Det pleide å hete at hvis Tyskland var motoren i det europeiske samarbeidet, var Frankrike rattet. Dette var rett nok en mer treffende beskrivelse av tingenes tilstand den gang EU besto av seks, ni, tolv eller femten medlemsland, da den fransk-tyske aksen uomtvistelig drev samarbeidet fremover, langt på vei på egne vilkår. I dagens EU med 27 medlemsland er virkeligheten annerledes. Likevel er det langt i fra uten betydning hvem som vinner andre valgomgang. Av historiske, geopolitiske og institusjonelle årsaker er Frankrike fortsatt et land som veier tungt i EU-sammenheng.
Det franske nei-et til den foreslåtte forfatningstraktaten for Den europeiske union på forsommeren 2005 ga det franske elektoratet en spesiell rolle. I diskusjoner om fremtiden for grunnlovstraktaten og andre former for institusjonelle reformer i Brussel får en ofte høre at det er Frankrike som må se til å få EU ut av det mange mener er et uføre.
EU lite synlig
Likevel ville det, kanskje paradoksalt, være en overdrivelse å påstå at EU har vært et sentralt tema i den franske valgkampen, som i liten grad har beskjeftiget seg med verden utenfor ”heksagonens” grenser. I den grad EU spiller en rolle, har det vært som prygelknabe for de problemene Frankrike står overfor, som høy arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon.
Det siste uken har Frankrikes fall fra 7. til 15. plass på rangeringen av nasjonalprodukt per innbygger vært hyppig sitert i media. Det finnes en tendens til at franske politikere fremfor å angripe landets tilsynelatende manglende evne til omstilling, velger å plassere ansvaret hos anonyme byråkrater i Brussel.
Royal var den eneste av de to kandidatene som i det hele tatt nevnte Europa etter søndagens valgomgang. Hun ønsker seg et ”sosialt og økonomisk regenerert Europa i en multipolar verden”. Hun gjentok videre løftet om en ny folkeavstemning om en fremtidig ny EU-traktat.
Mini-traktat og sosial profil
Søndag kveld gikk Nicolas Sarkozy på podiet med et vidtfavnende budskap til de franske velgerne: La innspurten i valgkampen bli en kamp om ideer. Rundt om i europeiske hovedsteder er spørsmålet: Hvilke ideer har de to kandidatene for det europeiske samarbeidet?
Tre hovedspørsmål vekker særlig uro eller entusiasme i Europa, avhengig av ståsted. Det mest umiddelbare dreier seg om arbeidet med reformer i EU, og overlevelsesutsiktene for den skadeskutte forfatningstraktaten. Et annet spørsmål dreier seg om EUs økonomiske politikk og sentralbankens frie rolle, som er lite populær i Frankrike. På litt lenger sikt veier spørsmålet om tyrkisk medlemskap i EU tungt.
EU FØLGER MED: Institusjonelle reformer i EU, Den europeiske sentralbankens pengepolitikk og utsiktene for tyrkisk medlemsskap i EU er noen av sakene den neste franske presidenten vil kunne påvirke.
Frédéric Allemand ved Institutt for politiske studier (Sciences Po) i Paris har sammenlignet kandidatenes posisjoner i EU-spørsmål i en fersk artikkel i journalen Revue du Marché commun et de l’Union Européenne:
Sarkozy ønsker å gå i gang med arbeidet med institusjonelle reformer i EU så fort som råd for å redde det politiske momentumet i integrasjonsprosessen. Endringer som kan bankes gjennom i EUs vanlige beslutningsprosesser bør finne sted så fort som mulig, mens en ”mini-traktat” som kan godkjennes av nasjonale parlamenter, og dermed ikke utløser krav om folkeavstemninger, bør være på plass i løpet av 2008, synes Sarkozy.
Royal er mer tilbakeholden og vil i første omgang la Europa ”stå sin test” når det gjelder arbeidsløshet og kamp mot utflytting av industri. Deretter bør en ny traktat med sterk sosial profil være gjenstand for folkeavstemninger i Frankrike og eventuelt andre land. Forarbeidet med en slik ny traktat, noe det tyske formannskapet i dag arbeider hardt med, kan passende nok fullføres under det franske formannskapet høsten 2008, håper Royal.
Bevare og beskytte
I den økonomiske politikken ønsker begge kandidatene sterkere politisk innblanding i markedsmekanismene og en mindre autonom og regelstyrt pengepolitikk. Begge kandidater har tatt sterkt avstand fra det som i Frankrike gjerne kalles den ”anglo-saksiske modellen” der ”ukontrollert liberalisme” hersker og ”pengene rår”, slik Royal formulerer det. Henvisningen til det germanske folkeslaget som styrte England frem til 1066 er et vanlig fransk ordvalg for å beskrive de mer markedsvennlige ideene som styrer økonomisk politikk i engelskspråklige land og i Nord-Europa.
Den franske forskeren Jean-Paul Fitossi ved Institutt for politiske studier mener den gryende EU-skepsisen i Frankrike må forstås i sammenheng med den mangelfulle integreringen hva angår valuta-, skatte- og sosialpolitikk. Den tradisjonelle franske modellen med sterk hang til intervensjonisme i den økonomiske politikken levner liten forståelse for de ideene som i dag inspirerer for eksempel pengepolitikken i EU, som i stor grad gjenspeiler den tyske ”sterk mark”-politikken fra før euroens dager.
Franske politikere av alle kulører er opptatt av å ta vare på industriarbeidsplasser, og fokuset ligger følgelig ofte på beskyttelse av arbeidsplasser fremfor omstillingsevne eller fleksibilitet på arbeidsmarkedet. Her er det lite som skiller kandidatene fra det som nominelt er venstre- og høyresiden. Begge sider er bekymret for det som oppfattes som en altfor sterk euro.
Royal vil endre statuttene til Den europeiske sentralbanken (ECB), slik at den i stedet for kun å fokusere på målet om stabil og lav inflasjon, i tillegg må ta hensyn til økonomisk vekst. Også Sarkozy ønsker seg endrede statutter for ECB, og vil blant annet at banken aktivt skal devaluere euroen for å gjøre europeisk industri mer konkurransedyktig.
Hva med Tyrkia?
Et helt avgjørende spørsmål i enhver diskusjon om EUs fremtidige utvikling er spørsmålet om hvorvidt Tyrkia en dag kan, eller bør, bli medlem av unionen. Ethvert vedtak om utvidelse av EU – det være seg små land som Kroatia eller Norge eller store land som Tyrkia – må vedtas enstemmig i rådet. På trass av en opprinnelig positiv president Chirac har det franske folket vært blant de mer negative i EU til å få Tyrkia med i klubben.
Imidlertid har ikke Tyrkia spilt noen stor rolle i valgkampen. Dette skyldes mest av alt at franske politikere har forpliktet seg til å konsultere folket i ethvert spørsmål om fremtidige EU-utvidelser (med unntak av Kroatia, som begynte medlemskapsforhandlingene før den nye loven trådte i kraft).
Sarkozy har vært den mest poengtert negative til tyrkisk medlemskap, til dels for å tiltrekke seg velgere som ellers ville stemt på det innvandringsfiendtlige Front National. Royal har sagt at hun støtter Tyrkias medlemskap i prinsippet, men siden spørsmålet uansett må opp til folkeavstemning har hun tonet ned sitt eget synspunkt i saken.
Begge kandidater vet godt at situasjonen i forhandlingene mellom EU og Tyrkia tilsier at det kan gå både én og to valgkamper før spørsmålet igjen kommer opp på den franske dagsordenen.