For det første: Det er riktig at Norge blir invitert til enkelte uformelle EU-møter. Det er bra, og vi ønsker å delta på flest mulig av disse, og møtefrekvensen bør bli bedre, for slike møter kan være nyttige politiske verksteder. Men i mine regjeringskollegers travle hverdag må også disse møtene veies opp mot andre viktige gjøremål.
Regjeringens europapolitikk kan ikke ene og alene måles på hvor mange uformelle EU-møter man har deltatt på. Mine regjeringskolleger og jeg prioriterer tett dialog med våre ministerkolleger i EU, nøkkelfolk i EU-kommisjonen og i Europaparlamentet. Vi møtes på tomannshånd eller i andre fora. Kontakten blir, på grunnlag av at Norge ikke er medlem av EU, godt ivaretatt.
Så til det andre spørsmålet: Hva betyr det for Norge at EU som følge av Lisboa-traktaten nå bygger opp en egen utenrikstjeneste og søker å bli en sterkere internasjonal aktør? Det korte svaret er at dersom EU kan fremstå mer samstemt og tydelig utad, så er det i Norges interesse. Dette er våre allierte og nærmeste partnere, i mange sammenhenger står Norge og EU skulder ved skulder, enten det dreier seg om rettsstatsprinsipper, menneskerettigheter, utvikling, klimapolitikk eller en åpen verdensøkonomi. Men det vil ta tid før EUs nye utenrikstjeneste er på beina. Min uro akkurat nå er fraværet av en tydelig EU-stemme internasjonalt.
Les hele innlegget på Utenriksdepartementets nettsider.