Da Kjell Hansteen begynte som nasjonal ekspert i Europakommisjonens generaldirektorat for informasjonssamfunnet og media (DG Infso) i 2006 kom han fra en prosjektstilling i Norges forskningsråd. På den tiden arbeidet man med 2010 som siktemål. Det var før lanseringen av EUs vekst- og sysselsettingsstrategi Europa 2020 og handlingsplanen for en felles digital agenda for Europa. Og det var flere år før den nye Lisboa-traktaten trådte i kraft.
- Jeg forlater uten tvil et EU som er ganske annerledes enn da jeg kom, fastslår han.
Elektronisk identitet
Hansteen ble etter hvert medprosjektleder for Kommisjonens arbeid med elektronisk identitet. Dette har blitt hans hjertebarn i løpet av de drøyt fire årene som nasjonal ekspert og prosjektkoordinator i Brussel.
- Som prosjektkoordinator følger man opp prosjekters arbeid og bruk av Kommisjonens penger. Det er et stort ansvar, forteller Hansteen.
Pilotprosjektet for elektronisk identitet har navnet STORK, som står for Secure idenTity acrOss boRders linKed. Formålet er gjensidig anerkjennelse av nasjonalt utstedt elektronisk identitet, eller eIDer, som for eksempel den norske ”MinID”, utover landegrensene. Det vil forenkle folks tilgang til offentlige tjenester i andre land, noe som er viktig i en tid hvor folk studerer, jobber og pensjonerer seg i utlandet.
Fotavtrykk
- Det spennende med dette prosjektet er at det er stort, løser et reelt problem og ser ut til å kunne gi store ringvirkninger. Erfaringer med mindre prosjekter viste at det var vanskelig å oppnå gjennomslag på europeisk nivå ut over prosjektperioden.
Pilotprosjektet STORK har en økonomisk ramme på mer enn 150 millioner kroner. Prosjektet dekker 18 europeiske land og omfatter hele 38 partnere.
- Dette prosjektet setter et fotavtrykk på europeisk nivå, forklarer Hansteen.
På kryss og tvers
Alle prosjekter må gjennomgå revisjoner, vanligvis en gang i året. Hansteen leder revisjonene, men trekker veksler på eksperter som får i oppdrag å gi sin tilbakemelding og evaluering. Ekspertene kommer fra land som er med programmet.
- Jeg bruker gjerne norske eksperter når det er mulig, sier Hansteen. Jeg hadde en prosjektrevisjon for et annet prosjekt i forrige uke hvor jeg brukte en ekspert fra Norge, en fra Tyskland og en fra Romania.
Jobben som prosjektkoordinator i EU-systemet gir kontakter på høyt faglig nivå på kryss og tvers i Europa. Dette er unikt og noe av det mest verdifulle man tar med seg hjem etter oppholdet i EU-systemet.
Bagasjen fra Norge
Som nasjonal ekspert i Europakommisjonen er man utlånt fra forvaltningen i landet man kommer fra. Hensikten er å gi Kommisjonen tilgang på nasjonal ekspertise. Norge ligger på mange områder langt fremme i sin digitale satsing og er en verdsatt samtalepartner på IKT-området.
- Jeg opplever at Norge har en høy status på dette området i Europa. Vi er velkommen som partner i flernasjonale prosjekter fordi vi er åpne og har høy kompetanse, sier Hansteen, som er overbevist om at involvering er det beste midlet til på- og medvirkning.
- Hvis Norge ønsker å få noe igjen, må man engasjere seg og ta en aktiv rolle. Det holder ikke å være passiv observatør. For eksempel sitter lille Norge med i førersetet for et prosjekt som vil sette en trend for elektronisk offentlige innkjøp i giganten EU med nærmere 500 millioner innbyggere (PEPPOL-prosjektet), framholder han.
Fremtiden
1. juli rydder Hansteen kontoret i generaldirektoratets lokaler sørøst i Brussel.
- Det er litt vemodig, men mest av alt har dette vært en veldig lærerik og givende periode, erkjenner Hansteen, som har opplevd store endringer i EUs organisering siden han begynte.
- Med ikrafttredelsen av Lisboa-traktaten og den økonomiske krisen har EU endret seg både på politisk nivå og på implementeringsnivå. Europaparlamentet har fått mer makt og nye beslutningsprosesser er oppstått i samspillet mellom Kommisjonen, Rådet og Europaparlamentet. Når det gjelder DG Infso hvor jeg jobber, observerer jeg en utvikling mot mer besluttsom overnasjonal koordinering enn tidligere.
- Hva er det viktigste du har lært?
- At nordmenn som reiser ned hit må ta seg tid til å bli kjent med mennesker. Det tar år å bygge nettverk og tillit. Først da kan man utrette betydelige ting. Det betyr at Norge må tenke langsiktig i sin kontakt mot EU.