- FN regner med at etterspørselen etter sjømat i år 2030 vil være 30 millioner tonn høyere enn dagens produksjon, sier Geir Evensen, fiskeriråd ved den norske EU-delegasjonen. Til tross for at det i fremtiden ligger an til å bli en kamp om fisken, sliter norske eksportører likevel med å få tilfredsstillende adgang til EUs markeder.
29.04.2008 :: Handelen med fiskeriprodukter binder Norge og EU-landene tett sammen. Selv om betydningen av andre markeder har økt i løpet av de siste årene, er EU som mottaker av over 60 % av total norsk sjømateksport fortsatt det desidert viktigste markedet for norsk fiskerinæring. På samme måte er Norge, som kilde til 17 % av EU-landenes sjømatimport, av stor betydning for EUs foredlingsindustri og forbrukere. Hver dag året rundt serveres det grovt regnet 16 millioner måltider med norsk sjømat i EU.
Til tross for denne gjensidige avhengigheten er markedsadgangen for norsk fisk langt dårligere enn hva som er tilfellet for mange andre produkter. De fleste spørsmål knyttet til handelen med fiskeriprodukter omfattes nemlig ikke av den ordinære EØS-avtalen. Norsk fiskeeksport til EU styres derfor hovedsakelig av den såkalte Protokoll 9 under EØS-avtalen.
Denne protokollen gir tollfrihet for enkelte produkter av torsk, sei, hyse, blåkveite og kveite, samt reduserte tollsatser for de fleste andre sjømatprodukter. For laks, makrell, sild, reker, kamskjell og sjøkreps, som tradisjonelt regnes som sensitive produkter av EUs egen fiskerinæring, gjelder imidlertid ingen slike tollreduksjoner.
Fiskeriråd Geir Evensen har siden han ankom EU-delegasjonen høsten 2007 arbeidet med norsk handel med fiskeriprodukter til EU. Dette er et område der sterke politiske og økonomiske interesser ofte støter mot hverandre, ikke minst når det kommer til spørsmålet om gruppen av sensitive produkter.
- Vårt største problem er at EØS-avtalen ikke gir noen beskyttelse mot antidumpingtiltak, forteller Evensen.
- Dette har i særlig grad rammet lakseeksporten, som har vært gjenstand for enten pågående straffetiltak, eller trusler om slike tiltak, mer eller mindre sammenhengende gjennom de siste to tiårene.
- Hva er bakgrunnen for disse straffetiltakene?
- Irske og skotske oppdrettere har i årevis klaget over konkurranse fra den norske næringen, som de mener dumper laks på det europeiske markedet. Selv om Norge alltid har avvist disse påstandene, har temaet fått stor politisk oppmerksomhet både blant britiske myndigheter og i Brussel. Da den siste runden med straffetiltak ble innført i januar 2006, så vi for eksempel at daværende statsminister Tony Blair personlig engasjerte seg i saken. Det paradoksale er at Kommisjonen gjennom å bøye seg for de irske og skotske kravene rammer en langt større gruppe av europeiske forbrukere og fiskeforedlingsbedrifter. Mens for eksempel skotsk oppdrettsnæring bare står for noen få hundre arbeidsplasser, sysselsetter foredlingsindustri basert på norsk fisk flere tusen arbeidere rundt omkring i EU.
- Hva har skjedd med straffetiltakene siden du kom til Brussel?
- Aktiviteten på dette området har vært svært høy etter at Norge i 2006 for første gang brakte EUs antidumpingtiltak inn for WTOs tvisteløsningsmekanisme. I fjor høst konkluderte WTO-panelet som vurderte tiltakene med at de brøt med gjeldende regelverk på alle vesentlige punkter; disse konklusjonene ble endelig vedtatt 15. januar i år. Hva dette betyr i praksis er det imidlertid fortsatt uenighet om. Norge er klar på at WTOs avgjørelse innebærer at antidumpingtiltakene må fjernes. Hvordan EU velger å håndtere saken, gjenstår imidlertid å se. Samtidig som vi og Kommisjonen for øyeblikket er i samtaler om en tidsfrist for implementering av WTOs konklusjoner, kjører Kommisjonen sin egen separate gjennomgang av tiltakene. Denne blir sannsynligvis sendt ut på høring om kort tid, og kan medføre at antidumpingtiltakene blir fjernet, uten at Kommisjonen formelt sett aksepterer at dette er en nødvendig følge av WTO-rapporten.
- Hva blir viktig for sjømathandelen i tiden fremover?
- Laks vil etter all sannsynlighet fortsette å være et sentralt tema i forholdet mellom Norge og EU. Vi har registrert at den skotske industrien nå er i gang med å forberede en subsidieklage, der de hevder at norske myndigheter utøver såkalt angripelig subsidiering av næringen. Dette kan etter WTO-regelverket møtes med beskyttelsestiltak; den samme gamle historien ser med andre ord ut til å begynne på nytt. Videre forventer vi nå i sommer å starte reforhandlingen av ordningene for norsk markedsadgang, som ble fremforhandlet ved EUs utvidelser i 2004 og 2007. Utfallet av disse forhandlingene blir viktige for norske sjømateksportører. Norsk næring vil nok også i økende grad møte krav til dokumentasjon og merking ved handel med EU, både i forhold til bærekraft i produksjonen og i forhold til produktkvalitet. Dette vil kreve tilpasninger og by på nye utfordringer. Det viktigste spørsmålet på litt lengre sikt blir nok likevel den enorme økningen i etterspørselen etter sjømat verden kommer til å se. I år 2030 vil denne etterspørselen, i følge beregninger fra FN-organet FAO, være 30 millioner tonn høyere enn dagens produksjon. Dette kommer til å gi økt konkurranse om den sjømaten som tilbys i verdensmarkedet. Ikke kan det fanges mer fisk i havet, og havbruksnæringen vil ikke være i stand til å dekke hele økningen. Om man tar dette med i betraktningen, fremstår det derfor som noe underlig at EU gjennom å straffe import velger å gjøre seg til et mindre attraktivt sjømatmarked.
Magnus Bjerke